- Folketrygden og kommunenes inntektssystem er viktigst

Uten folketrygden og det kommunale inntektssystemet vi har i Norge, ville landet sett helt annerledes ut og det ville vært svært vanskelig for eldre å fortsette å bo og leve godt i Distrikts-Norge, mener Steinar Barstad i Senter for omsorgsforskning. 

Barstad har tidligere blant annet jobbet 20 år i Helse- og omsorgsdepartementet med planlegging av kommunale helse- og omsorgstjenester. Som pensjonist er han knyttet til Senter for omsorgsforskning ved NTNU i Gjøvik og fungerer som konsulent for Pensjonistforbundet.  

To forutsetninger

– Det er kanskje ikke så mange som tenker over det i det daglige, men det er to forutsetninger som er innebygd i det norske velferdssamfunnet og som er av grunnleggende betydning for den eldre befolkning og bosettingen i Norge: Det ene er selvfølgelig folketrygden og de ordninger befolkningen har gjennom NAV, som skal gi inntektssikring, økonomisk uavhengighet og trygghet for den enkelte, uavhengig av hvor vi bor.  

Det andre er at vi har et kommunalt inntektssystem som omfordeler, slik at kommuner med mange gamle får mer og kommuner med en ung befolkning får mindre. Det gjør det økonomisk mulig for mindre distriktskommuner å ha forsvarlige tjenestetilbud i eldreomsorg og helse- og sosialtjenester, sier Barstad.  

Men selv om økonomi er viktig, er det minst like viktig å få tilgang på helse- og sosialpersonell, og skape gode fagmiljøer som rekrutterer.  

– Min erfaring er at mange mindre kommuner klarer dette minst like godt som store bykommuner. Likevel tror jeg dette blir av de store utfordringene i årene som kommer, sier han.  

Trenger mer arbeidskraft

For ikke lenge siden leverte Norman-utvalget sin utredning om konsekvenser av demografiutfordringer i distriktene. De så på utfordringene knyttet til både befolkningsnedgang, aldring og spredt bosetting, og gjorde en ganske interessant observasjon:

Mens staten bekymret seg for aldringen, bekymret kommunene seg mest for befolkningsnedgangen.

Distriktskommunene beskrev konsekvensene av aldringen som store, men håndterbare. De var mer opptatt av å tiltrekke seg nye innbyggere i arbeidsfør alder, både for å rekruttere helse- og sosialpersonell og sikre nyskaping og arbeidskraft.  

– Jeg tror målet for bygdekommunene framover ikke bør være befolkningsvekst i seg selv, men å bruke ressursene på å skape et godt samfunn med gode tjenester for de menneskene som bor der. Da vil kanskje folk i storsamfunnet også se at det er mulig å bo og leve godt andre steder enn i rådyre blokkleiligheter i bysentra. Før var det jo bygdene som forsynte byene med nye innbyggere. Nå er fødselstallene i bygdene små og det er behov for å snu flyttestrømmen, forklarer Barstad.  

Å bli gammel på bygda

«Et godt sted å bli gammel» er tittelen på en rapport fra Nordlandsforskning.

Den konkluderer med at små distriktskommuner fortsatt er gode steder for aldring og alderdom, i sterk kontrast til de mer dystre bildene som ofte preger beskrivelsene av bygdekommuner med en aldrende befolkning.  

Rapporten peker også på tre tiltak som de undersøkte kommunene og innbyggerne anser som viktige å forbedre:

Et godt transporttilbud, bedre organisering av frivillig innsats og satsing på kollektive boformer og alternative omsorgsløsninger.

– For mange er det viktig å ha en relasjon til nærmeste by eller regionsenter, og kunne bevege seg mellom bygda og byen. På den måten kan de kanskje få det beste av to verdener. Slik er det jo også med byfolk som trekker til bygda i helger, ferier og urolige tider.  Begynner vi å telle med alle som har hytter og fritidshus i distriktene, er det slett ikke sikkert at folketallet er så lavt som statistikkene forteller, mener Barstad.

Omsorgsforskeren bor selv på bygda og har tenkt å bli gammel der.

Denne artikkelen var opprinnelig publisert i Pensjonisten nr 4 - 2022.

Medlemmer av Pensjonistforbundet kan lese bladet digitalt (PDF) her.