Pensjonistforbundet

Pensjonisten nr 4 - 2025

– Alt begynte med at jeg så «Demenskoret «på NRK. Jeg tror serien gjorde et veldig sterkt inntrykk på alle som så den, sier Rannveig Johansen. 

I dag er hun er kunderådgiver i Lillesands Sparebank, men da «Demenskoret» trollbandt det norske TV-publikum, satt Rannveig i skranken.  

– Jeg var den første personen folk møtte når de kom inn i banken, og dermed kom jeg i kontakt med veldig mange av de eldre som bor i byen. Vi har hatt en del tilfeller av kunder som helt åpenbart har demens. Demens kan være komplisert både for bank, bankkunde og pårørende. Dermed begynte jeg å tenke på hvordan vi kunne bli en bedre bank for nettopp denne kundegruppen. 

Johansen sparket ballen videre til banksjef Anne-Grethe Knudsen, som umiddelbart tente på idéen. Hun utfordret Lillesand kommune til å bli med på å skape et demensvennlig samfunn, i regi av Nasjonalforeningen for folkehelse. 

– Det førte til at kommunen valgte å bli sertifisert som demensvennlig, sier banksjefen, og legger til at flere lokale servicebedrifter etter hvert også har sendt ansatte på demensvennlig-kurs. Her lærer deltakerne om sykdommen og hvordan de kan møte personer med demens på en god måte. Det handler blant annet om å gi folk tid og ro og unngå forstyrrelser.

FORUTSEENDE. Å være pårørende til en person med demens, er tøft nok. Men siden Berit har alle papirene i orden spiller i hvert fall banken på lag med henne. 

**Tok grep i tide.** – Hos oss har det alltid vært jeg som har tatt hånd om økonomien, sier «Berit». Hun er gift med «Egil», som har demens, og hun har sagt seg villig til å stille opp mot å være anonym. 

De er et typisk ektepar, godt oppi pensjonsalderen. Men på ett punkt skiller de seg fra mange andre: Berit og Egil sørget for å ha disposisjonsrett, fremtidsfullmakt og testamente på stell før Egil ble rammet av sykdommen. 

– Hadde de kommet inn for å ordne disposisjonsrett og fremtidsfullmakt i dag, ville ting vært langt mer komplisert, antagelig umulig, sier rådgiver Jakob Edelsteen Gaustad i Lillesands Sparebank. 

Uten de rette papirene på stell ville Berit, i påvente av en utnevnt verge, blitt møtt av en byråkratimølle hver gang hun skal betale regninger. 

– Hovedkontoen sto i hans navn, men heldigvis sa banken til meg at jeg måtte ha disposisjonsrett på kontoen. De påpekte at jeg ville få store problemer om noe uforutsett skulle skje med Egil. Det var han som hadde hovedinntekten, og slik har det også vært etter vi ble pensjonister. Jeg er minstepensjonist, mens han har en god pensjon. Siden jeg har disposisjon på hovedkontoen og fremtidsfullmakt, kan jeg ordne opp i det økonomiske. 

**Fortsatt tabu.** Berit opplever at det er få andre på samme alder som har tatt de grepene hun og mannen tok i god tid før han ble rammet av demens. 

– Når jeg snakker med jevnaldrende, er det ikke mange som har ordnet med disposisjonsrett og fremtidsfullmakt slik vi har gjort. Selv her som banken legger veldig til rette for det. 

Hun tror mange gruer seg til å ta den praten, men Berit opplever en trygghet i at alt er i orden: 

– Om noe skjer med meg, vet både hjemmehjelpen og barna hva som skal skje. Og jeg vet Egil vil bli godt ivaretatt.

I rådgiverjobben treffer Gaustad mange som ikke er like forutseende som Berit og Egil. Nylig hadde han et ektepar i 90-årene inne på kontoret. 

– Begge fikk pensjonen inn på mannens konto, og de hadde ett bankkort. Det kortet sto i mannens navn. Om det hadde skjedd noe med ham ville kona ikke bare sittet uten hans inntekt, men også uten sin egen – for den ville vært låst på mannens konto. De hadde rett og slett ikke tenkt så mye på det, sier Gaustad, som tror dette er situasjonen for mange.

SERTIFISERT. Når du kommer inn i Lillesands Sparebank ser du et kursdiplom og klistremerker som forteller at banken er demensvennlig. 

**Frykter umyndiggjøring.** Inndratt bankID er et velkjent problem som skaper betydelig frustrasjon hos pårørende til personer med demens. 

– Som utsteder av bankID må vi kunne gå god for at innehaverne kan klare å bruke den selv. Der vi ser at kunden ikke klarer å finne ut av passord, eller legge det inn på riktig sted, er vi faktisk pålagt å stenge deres bankID. Det er for å ivareta brukeren slik at de ikke enkelt kan utsettes for svindel, sier Gaustad. 

Dersom disposisjonsrett og fremtidsfullmakter er på stell, blir det langt enklere for pårørende å hjelpe til. Likevel opplever Gaustad at mange blir skeptiske når han tar opp temaet. 

– Noen vet ikke hva en fremtidsfullmakt er, og andre er redd den kan tre i kraft før de faktisk er enige om at den bør det. De vegrer seg av frykt for at noen plutselig kan umyndiggjøre dem så de mister kontrollen mot sin vilje. 

Han understreker at dette er en trygg prosess. En fremtidsfullmakt skal innom flere instanser før den trer i kraft. 

– Du må ha attest fra lege, og deretter skal saken videre til Statsforvalteren for endelig stadfesting, sier han.

«Om noe skjer med meg, vet både hjemmehjelpen og barna hva som skal skje. Og jeg vet Egil vil bli godt ivaretatt.»

Når det kommer til disposisjonsrett på konto, anbefaler Gaustad at den gis til en eller flere som kunden stoler på. Dersom den gis til barna, velger mange gi disposisjonsrett til alle barna, slik at det blir mer transparent. 

**Kundebehandling.** Ved mistanke om demens kan Statsforvalteren varsles anonymt, men banker har streng taushetsplikt. Selv om rådgiverne har velbegrunnede mistanker, kan de ikke uten videre varsle. 

– Det vi imidlertid kan være gode på, er å gjøre ting enklere for kunden. Noen ganger skal det ikke mer til enn det å sørge for at omgivelsene er rolige, og ikke byr på alt for mye stimuli på en gang. Kunder vi tenker kanskje kan ha demens tar vi gjerne med bort fra fellesområdet, til et mer skjermet sted der de får satt seg ned og får litt tid til å summe seg, sier Rannveig Johansen. 

Hun understreker at det aldri er ett fasitsvar på hva som kan gjøres, men kunnskapsløftet blant de ansatte gjør det mye enklere å ta gode vurderinger i hvert enkelt tilfelle.  

– Der det ikke foreligger noen diagnose, men vi kanskje lurer på om kunden er i risikosonen, spør vi gjerne om de kan ha med en pårørende i neste kundemøte. Men vi forsøker alltid å ta opp denne type ting med folk på et tidlig tidspunkt, før de plutselig har en demensdiagnose og det er egentlig for sent å ta grep.

Kan inndra bankID

«Demenskoret» gir gjenklang i banken  

**TEKST:** BJØRNHILD FJELD

**FOTO:** TORE FJELD

Med velpleide, gråhårede frisyrer, smal figur og ganske lik klesstil – er det ikke så rart at noen tror Karin Enderud (77) og Grethe Slettvoll (80) er søstre – men de er altså et ektepar. 

Men de var ikke så like da de møttes – verken av utseende eller livserfaringer. 

– Jeg var gift med en mann i 23 år, helt til jeg fant ut at det var noe annet som var riktig for meg, forteller Grethe.

**Ikke hørt om lesbiske.** Da hun var ung på 1950- og 1960-tallet var homofili et ikke-tema, det var til og med forbudt ved lov. Hun hadde hørt snakk om mannlige homofile, som ble kalt «sopere», men at damer kunne være sammen med damer, hadde hun aldri hørt om.

Derfor gjorde Grethe som de fleste andre jenter på den tiden – giftet seg tidlig, fikk tre barn og levde et tradisjonelt familieliv. Men det var hele tiden noe som ikke stemte helt.

Hadde hun vokst opp i dag, tror Grethe at hun hadde funnet ut av legningen sin tidligere. 

– Jeg husker jeg gikk på kino, og venninnene mine var så opptatt av de kjekke, mannlige skuespillerne. Jeg var derimot helt betatt av de utrolig pene damene på lerretet, forteller hun.

Karin sier at hun for alvor ble klar over at hun var lesbisk da hun var 19-20 år gammel.

– Jeg hadde «fake» guttekjæreste, for de andre venninnene mine hadde jo kjærester, og jeg ville ikke skille meg ut. Men jeg fikk etter hvert jentekjærester, først i skjul og deretter åpent. Da jeg var 27 år gammel, fortalte jeg foreldrene mine om det, at jeg var lesbisk. De var liberale og støttende, men moren min synes likevel noe var vanskelig. «Skal jeg ikke få barnebarn», spurte hun. 

Barnebarn skulle det imidlertid bli, om ikke på den måten Karins mor hadde sett for seg. 

**Fra skilsmisse til homo-kor.** På begynnelsen av 1990-tallet jobbet Grethe som lærer, og møtte en kollega som fortalte at hun levde litt utradisjonelt. Hun bodde nemlig sammen med en annen kvinne, og de hadde et barn. «Dette må jeg høre mer om», tenkte Grethe.

Og for å gjøre en lang historie kort, flyttet Grethe ut fra ektemannen og kom ut som lesbisk, i en alder av langt over 40. 

– Skilsmisser er aldri enkle. Men i samtalen med min eksmann, var vi enige om at den siste brikken i puslespillet endelig hadde falt på plass, forteller hun.

Neste steg ble da å finne en kvinne hun kunne dele livet med. Men hvor skulle hun finne henne?

– Jeg så ikke for meg at jeg skulle gå på byen for å møte noen. Men så fikk jeg tips om å begynne i Homofonien, som er et kor for homofile og lesbiske, sier Grethe.

«Jeg hadde «fake» guttekjæreste, for de andre venninnene mine hadde jo kjærester, og jeg ville ikke skille meg ut. »

Grethe var kjempenervøs da hun troppet opp på øving første gang. Hva skulle hun ha på seg? Hun hadde bodd i det som ofte kalles «et møblert hjem», og var vant med å gå i pelskåpe og pene drakter. 

I koret sang også barnevernspedagogen Karin, som var «raddis». Første gang de møttes, gikk hun kledd i en svart skinnbukse.

«Hva er dette for et sted», husker jeg at jeg tenkte, sier Grethe.

Men det viste seg raskt at de to hadde mer til felles enn det kunne se ut ved første øyekast. De var begge sopraner og sto ved siden av hverandre, og ble «avslørt» av bassene som sto bak dem. 

De pene draktene og skinnbuksene forsvant ganske raskt, og Grethe og Karin ble et nyforelsket par. Karin kom stadig på besøk i leiligheten på Røa, der Grethe bodde med sin sønn som da var elleve-tolv år gammel. 

– Jeg er selv skilsmissebarn, og ville at vi skulle bruke litt tid på å bli godt kjent. Men så spurte sønnen «Du er jo så mye her, hvorfor flytter du ikke bare inn», forteller Karin.

**Holdninger består.** Hun var i mange år aktiv i homobevegelsen, og jobbet blant annet med å få gjennomslag for partnerskapsloven som ble vedtatt i 1993. Karin og Grethe giftet seg i 1996, med stort bryllup.

– Det er ikke så mye som gjenstår av lover og formelle rettigheter. Men det mangler fortsatt mye når det gjelder holdninger. Jeg føler at historien gjentar seg på nytt og på nytt, og det er utrolig hva folk kan få seg til å skrive på nettet, sier Karin. 

– Etter terrorangrepet (på London pub, red. anm.) er jeg blitt mer redd for å delta i Pride, for eksempel. Det er synd, sier Grethe.  

Og selv om unge i dag er mer opplyste og vet mer om hva det betyr å være skeiv, tror hun ikke at det nødvendigvis er lettere å stå frem som homofil i dag.

– Jeg tror ungdomstiden er vanskelig uansett. Da vil du ikke skille deg ut, og det er ekstremt viktig hva venner mener. 

Karin mener det er lurt å alliere seg med noen du kan snakke med, for eksempel en lærer eller helsesøster.

– Det er viktig å snakke med noen om hvordan du har det, ikke bare gå og gruble for deg selv, råder hun, og det er kanskje råd lesere av Pensjonisten kan gi videre til sine barnebarn?

For Karin og Grethe er ungdomstiden et tilbakelagt kapittel, men de er stadig omgitt av ungdommer.

– For meg som gjerne ville hatt egne barn, var det en skikkelig bonus at Grethe hadde tre barn, og etter hvert ni barnebarn. Det er _våre_ barnebarn, og jeg er «Beste-Karin».

**Snudde rundt år 2000.** Som nevnt er det mange som tror Karin og Grethe er søstre, eller til og med tvillinger, uten at de tar seg nær av det.

– Det tar vi som en fin anledning til å fortelle hvem vi er, sier Karin.

De opplever sjelden eller aldri at noen «rygger tilbake» av den grunn.

– Som aldrende, lesbiske, gifte damer, lever vi et aktivt og åpent liv med støttende familie og gode venner rundt oss.

_– Når vil dere si at det ble allment akseptert å være homofil og lesbisk?_

– Mot slutten av 1990-tallet, rundt årtusenskiftet. Da ble det noe som «folk flest» aksepterte, mener Karin.

De har likevel ikke problemer med å skjønne at noen kan gå i skjul i noen sammenhenger. For noen år siden hadde Grethe en hjertesvikt, og var på rehabiliteringsopphold på Feiring-klinikken.

– Da var jeg skjult. Det var noen menn der som åpenbart synes det var veldig morsomt å fortelle homo-vitser, så da orket jeg ikke å si noe, forteller hun.

FARGERIKE. Odd B. Hauge og Amund Aasgård  liker farger både på klær, i huset og ikke minst hagen. Katten Selma er en del av familien. 

ekteparet ÅAmund og Odd i sitt fargerike hus med katt på armen

På Hamar treffer Pensjonisten et annet lykkelig par. Amund Aasgård (75) og Odd B. Hauge (68) har vært kjærester i 31 år, og gift i 22 av dem.  I alle disse årene har paret bodd i et lite og veldig koselig trehus, omkranset av en hage som gjør at forbipasserende gjerne strekker hals for å beundre de flotte rosene. I mange år holdt de hagevandringer som samlet hundrevis av tilreisende, og de har også vist frem hagen sin på NRK. 

I «det sivile» har de begge jobbet i helsevesenet fram til de gikk av med pensjon, Odd som vernepleier og Amund som anestesisykepleier.

**Møttes på sankthansaften.** «Vi stiller opp og byr på livet», var svaret da journalisten spurte om Odd og Amund kunne tenke seg å bli intervjuet av Pensjonisten. 

De husker godt hvor de møttes for første gang: Det var på en fest på Rodeløkka i Oslo, sankthansaften 1994. Dagen etter møtte Amund opp i Odds kolonihage, og siden gikk det slag i slag. 

– For meg har det aldri vært noe problem å være homofil. Jeg brukte litt tid på å komme ut, var vel 26-27 år gammel, og da viste det seg at stort sett hele slekta hadde skjønt det for lenge siden. Men jeg fikk aldri høre noe negativt, verken av familien eller på jobben, sier Amund. 

Han mistet faren da han var tolv år gammel, og hadde et nært og godt forhold til sin mor. 

– Mora mi var ei veldig bra dame. Hun var ikke bare mor, hun var også en kamerat. Da jeg fortalte om Odd, ble hun så glad. «Nå har jeg to sønner», sa hun.

 TOMATSTIKLINGER. Odd B. Hauge og Amund Aasgård har veldig mye moro sammen, og de har en sterk hageinteresse til felles. 

Amund og Odd steller tomatstiklingene sine

**Flyttet tidlig.** For Odd var det ganske annerledes. Foreldrene var strenge, og nåløyet trangt for hva som var regnet som «normalt». Da var det ikke lett å være en ung gutt som følte seg annerledes.

– Jeg vokste opp i en svært religiøs familie. Jeg hadde knapt hørt om homofili, visste ikke hva det var, annet enn at det var noe syndig, forteller Odd.

Han flyttet hjemmefra så fort som mulig, først på folkehøgskole som 16-åring, senere til Oslo. Han oppdaget at «verden utenfor» ikke var like sneversynt som det miljøet han hadde vokst opp i. 

– Jeg husker jeg gikk fram og tilbake utenfor utestedet Metropol, og lurte på om jeg skulle tørre å gå inn, forteller han.

Etter hvert overvant han frykten, fant et miljø og ble aktiv i homobevegelsen og en del av redaksjonen i tidsskriftet Løvetann. I storbyen kunne han leve livet sitt i fred, uten frykt for hva folk på hjemstedet skulle mene om det. 

Men en gang skulle NRK Dagsrevyen ha et innslag, og Odd ble vist på skjermen for hele Norge, lett gjenkjennelig med sitt krøllete hår. 

Etter dette hadde han en god prat med sin bror, som hadde sett innslaget.

– Broren min og hele hans familie ble mine mest trofaste støttespillere, forteller Odd.

Han reiste av og til hjem til mor i Lofoten, men opplevde aldri at hun myknet. Selv etter mange år, var Odds homofile legning et ikke-tema. 

– Jeg synes lenge at motstanden fra mor var ganske plagsom. Men så kom jeg omsider fram til, at «det er jo ikke jeg som har et problem, det er hun». Da ble det litt lettere å leve med, sier Odd.

**Åpne armer.** Etter det første møtet i Oslo, ble Odd og Amund raskt et par, og Odd reiste hver helg på besøk til Amund i det koselige huset i Hamar. Og plutselig ble det en ledig jobb som Odd kunne søke på, i nettopp Hamar.

_– Så da kunne dere flytte sammen?_

– Det kunne vi gjerne ha gjort, men det gikk nok litt fort for Odd. Så han leide seg en leilighet. Men det ble jo for dumt. «Hvorfor flytter dere ikke bare sammen», sa mora mi, forteller Amund. 

I dag er de gift og har «alt på stell», med katten Selma og felles interesse for hage, strikking og baking. 

– Jeg ser jo at vi kan huke av for en del stereotypier om homofile menn, humrer Odd.

Samtidig mener han det var veldig fint å ha en felles arena utenom det at de er homser. I Hamar er de godt kjent som «paret med den fine hagen». 

– Helt fra starten av har vi bare fått positive tilbakemeldinger, både fra naboer og andre. Vi har aldri opplevd hets eller andre negative reaksjoner. Men vi har ikke ropt så høyt, og har ikke behov for å stå på barrikadene, sier han.

Samtidig er de begge opptatt av at alle mennesker skal ha like rettigheter, og det er fortsatt en del igjen når det gjelder holdninger.

De har gått i Pride, og synes det er viktig å støtte «sine» – ikke minst ungdommer som skal «finne seg selv». Kan de være forbilder for yngre, homofile menn? Ja, det har de fått høre at de er.

Fra et liv i skjul til stolt og fri

– Avtalen gir deg flere valgmuligheter på ulike juridiske tjenester, slik at du kan velge det som passer best for deg og din situasjon, sier Miriam Sandem, som er ansvarlig for medlemsfordeler i Pensjonistforbundet.

## Juridiske kontrakter

Mange av Pensjonistforbundets medlemmer trenger å skrive ulike juridiske kontrakter, som for eksempel fremtidsfullmakt og testament. Vi har derfor i tillegg fremforhandlet fastpriser på dette.

Er du god digitalt, har vi også fått laget digitale kontrakter du kan bruke. Her kan du selv fylle ut digitalt, og få en juridisk gjennomgang av advokat i etterkant, for å sikre at alt er juridisk korrekt.

Valget er ditt.

## Prisoversikt

**Juridisk bistand**

*   Første 30 minutters samtale med advokat/fullmektig er gratis
*   Deretter timespris kroner 2.019,- inkludert mva.

**Tilgang til digitale kontrakter/»selvbetjening» til fastpris**

*   Fremtidsfullmakt, kroner 1.599,-
*   Samboerkontrakt, kroner 939,-
*   Testament, kroner 2.149,-

Alle priser er inkludert mva. og inkluderer juridisk gjennomgang av dokumentet i etterkant.

**Fastpris på kontrakter med veiledning fra advokat**

*   Fremtidsfullmakt enkel og gjensidig, en pris for både medlem og for ektefelle, kroner 4.850,-
*   Enkelt testament, kroner 6.500,- (se mer info under)
*   Enkelt gjensidig og felles testament, kroner 7.500,-
*   Samboerkontrakt, kroner 6.500,-
*   Ektepakt, kroner 6.500 ,-
*   Enkel samboerkontrakt og felles testament, kroner 11.600,-
*   Enkel ektepakt og felles testament, kroner 11.600,-
*   Enkelt testament og fremtidsfullmakt NOK 11.200,-

Alle priser er inkludert mva.

[Les mer om tilbudet.](https://www.pensjonistforbundet.no/om-pensjonistforbundet/medlemsfordeler/legal24-advokatfirma)

Ny medlemsfordel: Juridisk hjelp til fast lav pris

– Utfordringene eldre står i, krever mer målrettet innsats. Vi hadde håpet på noen justeringer i revidert budsjett. I statsbudsjettet for 2026 forventer vi et tydelig løft for eldre og en sterkere sosial profil, sier forbundsleder Jan Davidsen. 

## 1,1 milliarder til kommunene

Kommunene får 1,1 milliarder kroner i økte frie inntekter. Det kommer på toppen av det opprinnelige forslaget fra regjeringen, og er et nødvendig bidrag etter flere år med underfinansiering og økende oppgaver. 

– Det er svært viktig at kommunene har handlingsrom. Det er i kommunene vi bor og mottar tjenester. Vi forventer at dette kommer eldre til gode, særlig i tjenester som bidrar til at flere kan bo trygt hjemme. Kommunene må gis rom til å prioritere boliger, forebygging og helsetjenester for eldre. Dette er en nøkkel for å lykkes med Bo trygt hjemme-reformen, sier Davidsen. 

## Savner et løft

– Vi hadde håpet på et økonomisk løft for minstepensjonistene. Mange lever under fattigdomsgrensen, og dyrtiden rammer de som har minst hardest. Bostøtten forblir den samme, og ingen andre økonomiske ytelser endres i revidert budsjett. Budsjettforliket burde ha benyttet anledningen til å gi minstepensjonistene et kronetillegg, og forsterket den sosiale profilen for de eldre, sier Davidsen.

Revidert nasjonalbudsjett 2025: Eldre må prioriteres høyere

Pensjonisten

Lokale aktiviteter

Kultur

Vi jobber for å gi eldre en tydelig stemme i samfunnet, og sørge for at politikerne ikke glemmer dine rettigheter og behov.
[Bli medlem i dag!](https://www.pensjonistforbundet.no/meld-deg-inn-i-dag) 

Bli medlem

Pensjonistforbundet er landets største interesseorganisasjon for eldre og uføre, med 250 000 medlemmer.
Vi setter dagsorden for alle politiske saker som angår landets eldre og uføre, og er en landsomfattende, livssynsnøytral og partipolitisk uavhengig organisasjon. Det er ingen nedre aldersgrense for å melde seg inn.

250 000 medlemmer

Du kan spare mye ved å bruke våre medlemsfordeler. [Her finner du hele oversikten.](https://www.pensjonistforbundet.no/om-pensjonistforbundet/medlemsfordeler)

Se alle medlemsfordeler

Bli med i Pensjonistforbundet

Om Pensjonistforbundet

Finn din lokalforening

For tillitsvalgte

Personvern & informasjonskapsler

Vi jobber for deg!

Vi har gjort det enkelt å finne den rette lokalforeningen for deg!

Finn lokalforening

Lurer du på hva alderspensjonen eller uføretrygden blir etter trygdeoppgjøret? Vi gir deg informasjonen du trenger. Prøv også våre kalkulatorer.

Les om trygdeoppgjøret

Bilde forside modul pensjon

Resultatet av trygdeoppgjøret 

Livet som pensjonist

Er det ett ord jeg er lei av etter bare noen korte uker i redaktørstolen her i magasinet Pensjonisten, er det ordet eldrebølgen, skriver redaktør Ingunn Solli.

Vi jobber for deg!

Resultatet av trygdeoppgjøret

Livet som pensjonist

Vi må snakke om eldrekraften!

Medlemsfordeler

Aktuelt

Besøksadresse

Postadresse