En alvorlig person med et lyst sinn

Tekst: Eva Kylland

Hun omfavnet sin elskede en siste gang til Leonard Cohens «Dance Me to the End of Love». Sammen vugget de inn i hans siste søvn. Kreftsvulsten tok Sunnivas råkjekke ultraløper, og den lekne faren til deres tre barn. Det nærmer seg fire år siden.

Bare fire år tidligere døde hun nesten selv i en ulykke på sykkel i Oslo.

Prøvelsene har vært voldsomme også lenger tilbake: Da Sunniva og Lars Kristian var i første halvdel av 30-årene, ble de foreldre til tre alvorlig syke barn. 16 år gammel mistet Sunniva en ett år yngre søster i anoreksi. Tre søstre vokste opp i en familie der mye var uforutsigbart. Som barn ble stille, skoleflinke Sunniva stengt ute og mobbet.

I løpet av ungdommen vokste det fram stor indre styrke i henne, knyttet til «å kunne ta plass og være annerledes». Sunniva har vendt tung bagasje til dyrebare ressurser.

Visualiserer mangfoldet. 23. februar ble Sunniva Gylver (58) vigslet til biskop i Oslo, Asker og Bærum, og Døvekirken.

Det var Kirkerådet som tilsatte henne, og lederen uttalte: «Med Sunniva Gylver får Den norske kirke og Oslo bispedømme en biskop med unik evne til å formidle kristen tro på en engasjerende og forståelig måte, som når langt ut over kirkens kjernetropper.»

– Det er mye jeg ikke kan. Men jeg er veldig god til noe, sier Sunniva.

– Jeg evner å forkynne evangeliet med begeistring og troverdighet. Jeg kan kommunisere med mange ulike mennesker. Jeg setter ord på tro, som gjør det lettere for folk å se seg selv som en del av kirken. Så er jeg tydelig på troens vegne. Samtidig blir jeg oppfattet som åpen og inkluderende.

Hun har vært prest i menigheter i Oslo i 30 år. Sunniva avslo lenge å stille til nominasjon, når ulike bispedømmer skulle ansette ny leder.

– Da jeg sa «ja», handlet det ganske mye om lyst til å vise enda flere mennesker, at vi er et stort mangfold i kirken, og i lederskapet. Det er jeg med på å tydeliggjøre, sier Sunniva og ler godt.

– Jeg visualiserer det, da. Helt konkret.

Å leve enklere. Sunniva har de to siste årene bodd i en leilighet på 30 kvadrat i Oslo sentrum, sammen med Jack Russell-terrieren Milla.

– Poenget er en prioritering av miljø og bærekraftig liv. Barna hadde flyttet ut og fått tid til å sørge, også over at barndomshjemmet deres skulle bli solgt. Milla og jeg trenger ikke mer enn ett rom, sier Sunniva og understreker at hun har tatt valget ut fra en overbevisning, biskopen vet godt at hun er privilegert.

Ni personer har hun klart å dekke på til, da er hele leiligheten gjort om til ett middagsbord. 

– Å ha venner, og penger til å kjøpe mat, betyr mer enn at boligen er stor og flott, mener Sunniva.

Iblant savner hun å kunne invitere barna til den store leiligheten. Men hvis man tenker at noe er rett, må det av og til koste litt, ifølge biskopen. Som ikke nøler med å definere seg selv som «en upraktisk type». Å eie innebærer også å måtte vedlikeholde.

– Det er fint å kunne gjøre ren boligen på åtte minutter. Og jeg slipper å bli fristet til å kjøpe nye gjenstander, for det har jeg ikke plass til.   

 27 år gammel, året før hun var ferdig utdannet prest, fant Sunniva Gylver sitt åndelige hjem i den økumeniske bevegelsen Korsvei. De prøver å finne en retning for hva det betyr å følge Jesus Kristus i vår tid. «Å leve enklere» er en av de såkalte veiviserne, som bevegelsen har kommet fram til.  

– Vi arrangerer festival annethvert år, hver gang blir jeg berørt og går hele uka med en klump i halsen. Å være med i Korsvei har gitt meg tilbake troen på kirken og håpet, de gangene det har skrantet, forteller Sunniva.

«Å ha venner, og penger til å kjøpe mat, betyr mer enn at boligen er stor og flott»

Helse i å trene. Å trene daglig og være bevisst på pust og kroppsholdning, har vært vesentlig for hennes utvikling som menneske. Like lenge som hun har vært prest, har Sunniva Gylver vært instruktør i aerobic. Gruppen hennes består av flest studenter. Musikk står på full guffe, mens Sunnivas kraftfulle røst instruerer. Tempoet er ikke til å tro, i omtrent tre kvarter.

Samtidig forbruker Sunniva mye papirlommetørklær.     

– Når jeg snyter meg gjennom timen, så er jeg altså ikke forkjølet. Det bare renner etter en ulykke, der jeg fikk en hodeskade, forklarer hun.

 Harpemusikk tar over. Hele biskopens klasse ligger på gulvet. Sunnivas stemme er meditativ, varm og rolig. Deretter er det tid for å stå opp og tøye muskler.

– Nå strekker vi forsiden av lårene. Dette er ikke jeg god til, for jeg er svimmel etter ulykken, sier Sunniva, mens hun finner hjelp med balansen opp mot en vegg.

 Det er snart åtte år siden syklist Sunnivas hode ble kjørt over av bakhjulet til en bil. Sjåføren så henne ikke. Da hun uteble til middag, sporet Lars Kristian konas mobil. Den befant seg på akutten. Der fant han sin elskede. Hun svevde mellom liv og død. Rastaflettene hadde dempet noe. Den gjennomtrente kroppen kan ha vært avgjørende. 

Forholdet til påsken. Biskop Sunniva lever. Men både Lars Kristian og lillesøster Gunvor er borte.

– De første bursdagene til begge, etter at de døde, falt på en 1. påskedag. For meg har det blitt et slags håndslag fra Gud: «Husk at døden aldri har det siste ordet.»  I påsken feirer vi at Guds kjærlighet er sterkest.

–  Jeg kunne ikke leve uten oppstandelsen. Den er for meg god grunn til å stå opp om morgenen. Gud skal nyskape himmel og jord. Da vil alt bli godt og rettferdig. Håpet om og troen på det, er en sterk drivkraft i mitt liv, forteller Sunniva.

Så snakker hun om lidelsen til mennesket Jesus. I påsken opplevde han først det grusomste: svik, ensomhet, tortur og død. Folkemengden var først store fans av Jesus, men et par dager senere brølte de «korsfest». Det minner Sunniva om både storheten og det forferdelige mørket, som finnes i oss mennesker.

– Vi er aldri alene, selv på de vondeste stedene i livet og verden. Og vi må aldri slutte å bry oss.

 Allerede i femte klasse lærte Sunniva noe skjellsettende om å stå opp for dem som trenger det. En morgen hun kom til skolen, sa en jente i klassen, som het Hege, at denne dagen ville de andre ta Sunniva. Men Hege skulle gå sammen med henne. Og det gjorde hun, mens de andre tømte sekken, dro av lua, lugget og sa vonde ord. 

– Den dagen fikk jeg et ideal å se opp til. Sånn ville jeg også bli.  Og jeg var såpass verdifull, at Hege var villig til å ta et stort tap i status. Da kjente jeg, at kanskje var jeg faktisk verdt noe.

Fridde på tredje date. Hun går over til å snakke om hvor fantastisk det er, at vi feirer påske samtidig som naturen våkner til live etter en lang vinter. Det gror, spirer og blomstrer. Flere ganger daglig er biskop Sunniva ute på tur i Oslos gater og lufter sin umistelige samboer Milla.

- Jeg går og babler med Gud hele tiden. Kanskje jeg bekjenner noe, ber om lindring og kraft for et annet menneske, eller jeg takker, fordi jeg blir så overveldet av det som er skjønt og godt.

Sunniva legger til at troen for henne ikke handler om å prestere. Hun hører ikke Gud svare, har ikke sett Jesus eller hatt overnaturlige opplevelser. Men hun fornemmer et mektig nærvær, som bærer.     

– Jeg er en alvorlig person med et lyst sinn. 

Etter sin død regner hun med å bli husket for ordene «midt i alt som er». Egne prøvelser og et langt yrkesliv, med flere tusen sjelesorgsamtaler, har prentet inn: Vi mennesker står i så mangt, og livet er urettferdig. 

 To setninger til fra Sunniva Gylvers munn, antar hun at mange vil huske: «Gresset er ikke grønnere på den andre siden. Det er grønnest der det blir vannet.» 

 Da hun og Lars Kristian møttes, var hun 20, han ett år eldre. Det slo gnister. Lars Kristian fridde til Sunniva på tredje date. De gikk ut og kjøpte ringer. Siden fikk hun vite at han var ateist. Og han stemte ikke ved politiske valg. I boken «Midt i alt som er» fra 2022 er Sunniva åpen om at de hadde sine runder. Samtidig oppdaget de vesentlige felles verdier, forankret ulike steder. 

–  Lars Kristian var en fantastisk ektemann og pappa, en sexy håndverker, med energi og utstråling. Vi elsket hverandre høyt til det siste.