- Eksperimentet er blitt en komplett fiasko

• Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Samfunn og økonomi 2/2022. Les hele artikkelen her.

Minst en halv million nåværende og tidligere ansatte i private foretak har fått overført sine opptjente pensjonsrettigheter til fripoliser med fastsatte ytelser i et livsforsikringsselskap. Til sammen forvalter livselskapene i dag fripoliser til en verdi av 343 milliarder kroner, og fripolisene er blitt livselskapenes største produkt. 

Siden 2008 har pensjonsytelsene fra fripoliser nesten ikke blitt regulert. Bare i løpet av fem år, fra 2015 til 2020, ble derfor kjøpekraften til en vanlig fripolise redusert med 10 prosent, det vil si 2 prosent per år. Med økende inflasjon vil verditapet skje enda raskere, og i 2021 ble verditapet 2,7 prosent. 

Det betyr at pensjonsytelser for 9 milliarder kroner forsvant i løpet av ett år. Årsaken til problemet er at livselskapene må følge et regelverk for forvaltning av fripolisene som i svært liten grad ivaretar kundenes interesser og rettigheter. 

Regelverket er i praksis et norsk eksperiment som ikke ligner på noe av det en kan finne i andre europeiske land.

Fripoliser har blitt en fiasko som har kostet kundene store beløp.

Hvorfor er det blitt en fiasko? Hvem har ansvaret? Vil noen gripe inn for å stanse eksperimentet?

Eksperimentet

Pensjonsforsikring med fastsatte ytelser – såkalt ytelsespensjon – er bygget på noen enkle prinsipper. Pensjonskapitalen skal forvaltes med sikte på størst mulig langsiktig avkastning for forsikringstakerne. Det meste av overskudd som fremkommer skal tilfalle forsikringstakerne og benyttes til å regulere pensjonsytelsene. Avkastningen vil kunne variere, og pensjonsleverandøren må derfor kunne ha mulighet til å utjevne resultatene over lengre tid. For at alt dette skal oppnås, må forsikringsavtalene ha en viss varighet.

I Norge har myndighetene villet utfordre denne måten å tenke på. Det er derfor blitt innført regelverk som har ført livselskapenes forvaltning av pensjonskapitalen stadig lenger bort fra vanlige prinsipper for pensjonsforsikring og kapitalforvaltning. Ingen andre land har gjort noe lignende verken før eller siden.

Regelverket er et norsk påfunn som i praksis er blitt et særnorsk eksperiment i stor skala:

• Livselskapenes målsetting er ikke lenger å gi best mulig avkastning til forsikringstakerne, men størst mulig overskudd til livselskapene selv og deres eiere. Tanken er at når kommersielle livselskaper konkurrerer om å tjene mest mulig penger på forvaltning av ytelsespensjon, vil det føre til bedre resultater også for kundene.
• For å stimulere til konkurranse, er forsikringsavtalene gjort kortsiktige og kan flyttes til annet livselskap på kort varsel. Dette har i sin tur ført til kortsiktig kapitalforvaltning med små muligheter til å utjevne resultater over lengre tid, noe som har ført til at pensjonskapitalen i liten grad plasseres i aksjer. Det har gitt lavere avkastning enn forventet.
• Livselskapene selv får likevel brukbar fortjeneste, for kundenes andel av overskuddet er blitt redusert fra minst 65 prosent til rundt 25 prosent i dag. Dermed er det lite igjen til å regulere pensjonsytelsene.
• Nesten all ytelsespensjon er etter hvert blitt omgjort til fripoliser, og pensjonsytelser fra fripoliser faller i verdi nesten like fort som prisene stiger.

Livselskapenes dårlige resultater til kundene kan ikke forklares av andre faktorer enn selve regelverket. Andre forvaltere av pensjonskapital som har holdt fast ved prinsippet om at pensjonskapital skal forvaltes langsiktig og til fordel for forsikringstakerne, har hatt god nok avkastning til å kunne opprettholde pensjonsytelsenes kjøpekraft.

Eksperimentet med et særnorsk regelverk for ytelsespensjon har blitt en komplett fiasko. Ingen livselskaper vil ta imot ytelsespensjon lenger, og konkurransen har opphørt. Nåværende og tidligere ansatte i private foretak har tapt og taper fortsatt store beløp hvert år.

Forfatteren av denne artikkelen:

Thorstein Øverland, siviløkonom fra NHH 1966. Han har hatt lederstillinger i industri, forsikring og bank, blant annet som adm. direktør i Storebrand Liv og viseadm direktør i Kreditkassen (nå Nordea Bank Norge). Siden 2016 har han vært konsulent for Pensjonistforbundet innenfor området privat tjenestepensjon.