Sissel lærte seg å snekre som pensjonist

I mildt sommerregn loffer huskyen Taiga etter matmor ut hageporten til stranda. Ved fjære sjø kan de vandre langt utover den hvite sanden. På en påle uti Raftsundet har Sissel Wangsvik montert et stort fuglebrett, et hekkebrett for måkene. Her er nemlig mye mink, og de liker både fugleegg og nyklekte unger.

80-åringen har bodd fram og tilbake mellom Vesterålen og Østlandet hele sitt voksne liv, jobbet i bedriftshelsetjenesten, psykiatrien og som helsesøster. Da hun ble pensjonist, flyttet hun hit til familiestedet i Tengelfjord, midt i Raftsundet. Tett på naturen og dyrelivet.

Aldri ensom

Av og til ser hun spekkhoggere på svøm gjennom sundet. En gang fant hun en død elg i fjæra. I dag er elgens hodeskalle en del av hagedekoren, ene foten står til utstilling utenfor stabburet.

– Jeg kunne jo ikke ta med meg hele beinrangelet, humrer hun. Hunden, huskyen Taiga er den andre pensjonisten i heimen. Sissel overtok henne da hun ble pensjonert som trekkhund. Da hadde Taiga vært med på Femundsløpet, Finnmarksløpet og gått 15 ganger over Svartisen. Huskyen hadde fått lavt stoffskifte, derfor passet det henne fint at livet gikk i litt saktere tempo.

– Jeg bor alene, men er aldri ensom, sier Wangsvik.

Innredet stabbur

Huset er 300 år gammelt, og har vært i familien i mange generasjoner. Moren hennes ble født her i tømmerstua. Stabburet er fra tidlig på 1800-tallet. Garasjen, drivhuset og hagestuen er bygninger som Sissel har på samvittigheten.

– Jeg lærte meg å snekre da jeg ble pensjonist, fant ut at det var nyttig å kunne. Det var jo så mange ting jeg hadde lyst å få gjort. Men uten alle de gode hjelperne som gir meg en håndsrekning, hadde det ikke gått, innrømmer hun.

Stabburet var det første hun gikk løs på. Det var mindre viktig med mye lagringsplass til smør og mel, enn å ha god plass til barn, svigerbarn og fire barnebarn. I stabburet er det derfor innredet både stue og kjøkken, og en stor sovehems med god plass. I tillegg ønsket hun seg en sitteplass med vinduer mot sjøen. Derfor bygde hun det litt større. Herfra ser hun også rett ned på drivhuset laget av gamle vinduer. Ofte jobber hun med gjenbruksmaterialer. Stokkene som holder oppe svalgangen stammer fra en brygge på Skrova.

Lærer mye

Barnebarna har hengt opp fem fuglekasser i hagen, det er reir og unger i alle sammen. Her i Tengelfjord får fuglene mat hele sommeren. Det er vinn-vinn å ha dompapen her året rundt, for de forsyner seg grovt av insektene i hagen når de skal mate ungene. På taket av grillhuset har en måke bygd seg reir.

– Jeg har aldri lært så mye om dyre- og fuglelivet som jeg har gjort de siste årene. Å ha naturen så tett på, er veldig spesielt. En dag fulgte jeg med på en måke som hadde opplæring med ungene. Hun løftet tang opp fra sjøen, slapp den ned igjen. Gjorde det samme med kråkebollene.

Rype og orrhane er også innom hagen i blant. Fem reinsdyr trekker inn i hagen vinterstid, elgen er her jevnlig. Spekkhoggere, sel og oter ser hun ikke like ofte som før. Til gjengjeld er det blitt mange flere raske turbåter som racer gjennom sundet.

God trening

Mye er gjort med huset. Alle vinduene har hun skiftet. I stua har hun skrelt ned gamle veggplater, gravd fram tømmeret. Kjøkkenet er flyttet, det er satt inn nye vedovner, dører er blendet og badet er nytt.

– Her i Lofoten er våren kort, det går raskt fra vinter til sommer. Alt spirer og gror på en gang, og det er først da jeg ser hva som har klart seg. I år spiste musene røttene på alle klatrerosene. De forsynte seg grovt av barken på lønnetrærne også.

Men hagedammen klarer seg fint, den ble egentlig gravd ut fordi Sissel var lei av å plante svære staudebed. Så hun gravde heller ut en dam og bar opp stein til dammen fra fjæra.

– Det er god trening for en 80-åring, gliser hun.