Historiefortelleren Nils Gaup

«Jeg hadde mine første sommerjobber knyttet til gruvene i Bieddjuvaggi.»

Gaup kunne smile fornøyd da vi møttes dagen etter stående applaus i Colosseum, premierefest og mange godord som gjorde godt. Han følte seg også «veldig ferdig», men det går over. Det er ingen grunn til å gi seg. Nye bilder dukker stadig opp i Gaups hode, selv om Sulis-opprøret fortsatt engasjerer ham sterkt:

– Det er så mye historie, særlig fra Nord-Norge, som ikke er fortalt. Vi har en viktig politisk modell her i Norge. Da jeg bodde i USA, fikk jeg spørsmål om hva den nordiske modellen er, og da kunne jeg ikke svare godt på det. Det var litt flaut. Men nå har jeg jo skjønt det, at staten vil ha trygge arbeidsplasser og tilfredse arbeidstakere, slik at vi kan ha en velferdsstat.

Diktatorer

Opprør som det i Sulis, og arbeidernes kamp for bedre kår, som lønn det går an å leve av og arbeidstider det går an å leve med, har lagt grunnlaget for dagens fagforeninger og velferden i Norge. Det opptar Gaup, som gjerne sammenlikner med andre land der folk ikke lever på langt nær like trygt.

– I mange andre land er det diktatorer som styrer. I USA vil jeg hevde at det er markedet som er diktatoren, og styrer alt. De er jo livredde for systemet vi har, og kaller det kommunisme. Men blir fabrikker nedlagt, som for eksempel i «Rustbeltet» i USA, og en stor del av befolkningen der endte som arbeidsledige, er det lite hjelp å få. Den store opioidkrisen i USA som kunne utvikle seg fordi legemiddelindustrien har hatt frie tøyler, er et annet eksempel. Jeg er redd mange nordmenn ikke kjenner til grunnlaget for den norske velferdsstaten, og historien bak.

Men også i Norge kan det gå galt, mener Gaup, og tenker på hvordan fiskebrukene langs kysten har blitt nedlagt:

– I Finnmark kjøpte Røkke opp fiskekvoter og skulle redde fiskebrukene, og staten gikk med på det fordi det skulle skapes arbeidsplasser. Det ble sett på som en god avtale. Men så kommer markedet inn, Røkke sendte fisken til Kina for videreforedling fordi det var billigere, og Finnmark sto igjen uten fiskekvoter og fiskebruk.

«Nå har jeg lyst til å lage dokumentar igjen, med bakgrunn i den samiske kulturen, om evnen til å «se».»

Rasfare

Flere har tatt til orde for at Sulis 1907 burde bli pensum på skolene, og det har ikke regissøren noe imot. Filmen har jevnt over fått god mottakelse, men enkelte etterlyser større dybde hos noen av karakterene. De ville gjerne blitt bedre kjent med flere. Den kritikken tar Gaup med knusende ro:

– Filmen kunne ha vært en serie over tre sesonger, med åtte episoder i hver, men det var ikke mitt prosjekt. Dette er en film der vi ser handlingen med Konrads blikk. Det er et bevisst grep. Jeg liker ikke lange filmer, og er ikke like interessert i alle karakterene. Lærerinnen Helene Ugland kunne egentlig ha fortjent en egen film, om overklassejenta som så urettferdigheten og ble agitator, men jeg kunne ikke dvele for mye ved karakterer som hovedpersonen Konrad ikke kommer i nær kontakt med.

Og selv om dette er en film, og slett ingen serie, har det tatt lang tid å realisere den. Det er flere årsaker til det.

– Det begynte med at Thomas Evjen, en produsent fra Fauske-området, kom til meg med ideen. Han likte filmene mine, og lurte på om jeg kunne lage filmen om det som skjedde i Sulis på en slik måte at folk gadd å se på. Det er jo egentlig tung materie. Da han døde brått, stoppet alt opp noen år.

Men det er ikke den eneste grunnen til at det har tatt tid å få denne filmen ferdig.

– Det tar tid å finne finansiering. Historiske filmer er dyre. Alt må lages, bygges opp. For å filme tidsriktige overklassehus, måtte vi til Latvia. Jeg var i en gruve i Sulitjelma, men der kunne vi ikke filme. Rasfaren var så stor at vi måtte snakke lavt. Besøksgruvene på Røros derimot kunne vi bruke, så der filmet vi endel, forteller han.

Historiefortelling

Nils Gaup har en tendens til å få bilder i hodet, og mener det kan skyldes mange ting, men viktige opplevelser i barndommen har satt spor:

– I oppveksten min hadde vi historiefortellere. Mange var flinke, og da ba vi om en historie til, og en til. Jeg ble bevisst hva som gjør en historie god, hva som gjorde at vi ville høre mer. Men så kom TV og ødela mye. Jeg husker også radioteatret godt. Det skapte bilder i hodet, akkurat som når du leser bøker. Jeg er en slags historieforteller, vil gjerne føre tradisjonen videre. Da gjelder det å fornemme når publikum er med deg, og når de ikke er det.

Det har blitt mange gode historier i form av spillefilmer, TV-serier og en dokumentarfilm. Veiviseren fra 1987, den første spillefilmen på samisk, fikk Amanda for beste film og ble nominert til Oscar. Med den var filmregissørkarrieren i gang. Før det var det teater som gjaldt, for han er utdannet skuespiller, og var med på å danne Beaivváš Sámi Našunálateáhter (Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš) i 1981. I dag er han filmkonsulent for Internasjonalt samisk filminstitutt, en ny rolle for ham.

Samisk kultur

Heldigvis fortsetter det å dukke opp bilder i hodet til Nils Gaup, bilder som kan bli gode historier. Og en ny ide begynner å ta form.

– Jeg har laget en dokumentar som ligger på NRK «Bilder fra et nordisk drama», om Haakon Mehrens kamp for kunsten til Aksel Waldemar Johannessen. Den kom ut i 2021. Nå har jeg lyst til å lage dokumentar igjen, med bakgrunn i den samiske kulturen, om evnen til å «se». Det er så lett å avfeie fenomener som overtro. Det ligger noe kontroversielt og spennende i sjamanisme og mennesker som er synske.

I dag bor Gaup i Alta. Han har valgt å bo i Finnmark igjen etter veldig mange år i Oslo og en periode i USA. Han vokste opp i en liten bygd utenfor Kautokeino, med far som først var veiarbeider, så gruvearbeider.

– Jeg hadde mine første sommerjobber knyttet til gruvene i Bieddjuvaggi. Jeg var for ung til å jobbe i gruvene, men hadde sett ned i dem. Jeg var fascinert, for gruvearbeiderne var veldig stolte av jobben sin. Jeg var midt i en barneflokk på ti. Vi var jo ikke hjemme alle samtidig. Det er et stort spenn i alder, men det var mye jobb for mamma selvfølgelig.

Da han var sju, ble lille Nils sendt på internatskole for å lære norsk.

– Jeg kunne bare samisk da jeg dro dit, og ble flink til å lese kroppsspråk. Det var kanskje ikke bare dumt. Og fordi internatet ikke var så langt unna, kunne jeg reise hjem på besøk jevnlig. Andre så bare familien til jul og om sommeren. Alle samiske barn ble sendt på norsk skole. Jeg lærte mye om å lytte og se.

Naturglede

I dag er han bestefar til fire som bor i Oslo, og med samboeren i Alta har han en tass på åtte. Når den berømte filmregissøren er hjemme, gjør han veldig alminnelige ting, som å lese og løse kryssord.

– Jeg elsker å lese bøker, og er ikke så interessert i TV.

Men størst av alt når Nils Gaup har fri, er naturopplevelser.

– Da jeg bodde i Oslo, gikk jeg mye på ski i Nordmarka, overnattet i hytter, og valgte meg løyper der det var få folk. Jeg lengtet faktisk litt til Nordmarka da jeg flyttet tilbake til Finnmark, men nå nyter jeg omgivelsene i Alta, med tre topper jeg kan nå hjemmefra. Jeg har jobbet hardt for å gjøre mine gleder enkle: stjernehimmelen, nordlyset, som jeg fryktet som barn, og midnattssola over Altafjorden. Wow!

Intervjuet har tidligere stått på trykk i magasinet Pensjonisten nr. 9/23. Bladet sendes til alle medlemmer i Pensjonistforbundet. Er du ikke medlem? Her kan du lese om våre medlemsfordeler, og melde deg inn.