Føler seg friskere etter slaget

Forfatteren ser svært godt ut og har ingen mén etter slaget, med unntak av at hun snakker enda fortere enn før. Det påstår hun i hvert fall selv. Og ja, det løper mer enn det går – både hodet og snakketøyet. 

Anne B. Ragde har vært kjent for et stort publikum lenge, og aller mest for bøkene fra Neshov, og de tre første av dem ble til den svært populære tv-serien Berlinerpoplene. 

Et levende spørsmålstegn

Selv mener hun Arsenikktårnet er den beste romanen hun har skrevet. Men nå skal det handle om boka som kom i august, og beskriver hvordan hun opplevde slaget og tiden etterpå. Hun hadde jo glemt at hun var forfatter, og det blir en smule strevsomt for henne mens hun er på rehabilitering og blir gjenkjent av alle med unntak av seg selv: 

– Jeg fikk høy puls da jeg leste om meg selv som forfatter da jeg var syk. Jeg forsto ingenting da folk sa jeg ikke måtte vise meg fram. Den diskresjonen de viste... Jeg skjønte jo ikke at jeg var en kjent forfatter.  Jeg gikk rundt som et levende spørsmålstegn, forsto ingenting. Men da jeg skulle skrive boka, husket jeg alt, også at jeg ikke husket i ukene etter slaget. 

Hull i hjertet

Det var dessuten en litt underlig opplevelse for henne underveis i rehabiliteringen å oppdage at hun hadde problemer med å skjønne det som ble sagt, men forsto det som var skrevet. Så da begynte hun å lese bøker. 

Nå er den produktive forfatteren atskillig friskere enn før: 

– Slaget var nok en reaksjon på arbeidet mitt. Jeg hadde et sju millimeter stort hull i hjertet, og masse arytmi. Jeg visste at jeg hadde rytmeforstyrrelser, og hadde lært meg å leve med det. Og nå er det helt borte! Jeg er glad for at jeg fikk slaget, for jeg føler meg friskere enn før. Hjertet er operert, og jeg har sluttet å røyke.  Jeg var egentlig lei av røykingen bortsett fra morgenrøyken. Jeg kunne ikke bare slutte før, for det var en del av identiteten min. Men det var lett etter slaget, for jeg hadde glemt at jeg røyka, forteller hun begeistret.  

Fornøyd pasient

Sommeren 2019 var Anne på rehabilitering på Hysnes utenfor hjembyen Trondheim i seks uker. 

– Det var et fantastisk opplegg, med alle mulige slags hjelpere, og jeg trente mye, forteller hun. 

Nå trener hun en halvtime hver morgen unntatt søndag, på ellipsemaskin mens hun ser serier.  

– Og det jeg ser når jeg trener, ser jeg bare da, kommenterer hun på sin kontante måte. 

Treningen er bare en del av morgenritualet hennes. Først er det avislesing, kaffe og brødskive med honning eller syltetøy. Etter trening og dusj er det ingen rutiner. Det understreker hun også. 

– Da er jeg bare lykkelig for at jeg er alene. På rehabiliteringen var det godt ikke å være alene, men det gikk over. Det første jeg gjorde da jeg kom hjem til leiligheten min var å gå rett til kjøleskapet for å ta meg et glass hvitvin. Jeg var full av jubel, forteller hun. 

Litt roligere dager

Å ha gått gjennom et slag, og rehabilitering etterpå, har naturlig nok gjort noe med henne. 

– Jeg er mer takknemlig for livet. Nå vet jeg at jeg skal dø. Jeg visste det jo i teorien før også, og hadde levd meg inn i det i skrivingen min, men nå vet jeg det på en annen måte, sier hun. 

Selv om Anne B. Ragde føler seg friskere enn før slaget, nyter hun nå litt roligere hverdager.  

– Jeg har alltid elsket hverdager, og jeg nyter spesielt det å være alene. Det er godt for Jo og Siri, sønn og svigerdatter, å vite at jeg er glad i å være alene. Men jeg elsker å være med barnebarna! Da panter vi flasker, og de får pengene, like mye hver, som de sparer. Så kjøper vi lørdagsgodt. Jeg føler meg hel sammen med dem. Jeg leser mye for dem, og vi ser på barne-tv. De bor bare 13 minutter unna, forteller hun fornøyd. 

Håper å dø brått

En annen kjærlighet er hunder, og Mille levde fortsatt da hun ble syk. 

– Jeg var så glad første gang hun besøkte meg på Hysnes. Jeg har så lyst på en hund vi kan ha sammen, men det passer ikke for Siri og Jo nå.  

Det tar ikke humøret fra henne. Smil og humor preger den timen vi har sammen hos forlaget hennes i Oslo.  

– Jeg vet ikke hvor det kommer fra. Jeg har mange syke drømmer, våkner med godt humør hver dag, ofte med en latter. Men ikke når jeg skriver, da sover jeg ikke skikkelig, ligger bare på lading. Mens jeg var syk var det annerledes, men gleden kom tilbake da jeg begynte å lese. Jeg kan ikke være uten bøker, leser hele tiden, men aldri på senga. Jeg leser når jeg er våken og opplagt.  

Livsgleden er det ingenting å si på. Men når hennes dager er talte er hun sikker i sin sak om hvordan hun ønsker å forlate livet: 

– Jeg håper å dø brått av slag. Jeg var så likeglad. Å få sveve inn i døden på den måten må være fint.