Pensjonistforbundet

_Opprinnelig publisert 24. mars 2020 – av Bjørg Karin Bjåland Buttedahl_

  

I denne særskilte situasjonen, med et stort antall permitteringer, er vi bekymret for de økonomiske konsekvensene for ansatte over 67 år, da retten til dagpenger faller bort når man fyller 67 år. Vi ber om at retten til dagpenger må utvides til å også gjelde ansatte over 67 år. 

  

Pensjonistforbundet viser til at arbeidstakere over 70 år ikke har rett til sykepenger hverken fra arbeidsgiver eller NAV. Vi er bekymret for konsekvensene denne regelen kan ha i disse tider. Det kan gjøre at enkelte ansatte i denne aldersgruppen vil gå på jobb lengre enn hva som er forsvarlig, for å unngå å tape inntekt. En slik avgjørelse vil dessverre kunne bidra til å spre smitten ytterligere.

Vi mener dette er aldersdiskriminering, der arbeidstakere over 67 og 70 år presses til å gå over på alderspensjon ved permittering eller sykdom. 

  

**Du kan lese brevet fra Pensjonistforbundet til Arbeids- og sosialdepartementet under:**

Brev til Arbeids- og sosialkomiteen og Arbeids- og sosialdepartementet

brev-til-arbeids-og-sosialdepartementet-og-arbeids-og-sosialkomiteenpdf.pdf

Vedlegg

Ber om utvidede rettigheter til arbeidstakere over 67 år

Se alle medlemsfordeler

Les Pensjonisten digitalt

Bli medlem

Medlemsfordeler

Om Pensjonistforbundet 

Finn lokalforening

For tillitsvalgte

Kontakt oss

Ralph Høibakk konstaterer kontant at han jobber hver eneste dag med å begrense forfallet.

– Forfall er uunngåelig og innebærer å leve med at man blir en dårligere utgave av seg selv på mange områder. Samtidig er jeg overbevist om at jeg kan bidra til at forfallet ikke blir brattere enn nødvendig ved å være i aktivitet, drive mental trening og spise fornuftig. Det er en balansegang å leve med at jeg svekkes uten å bli nedstemt eller deprimert, sier han.

## Blanding av lyst og plikt

Enten han er hjemme i Oslo eller på hytta i Hallingdal går Høibakk daglige turer med kona Torill og deres border collie Bonnie.

– Om vinteren går jeg på ski i Nordmarka. Selv om jeg blir fortere sliten nå enn da jeg var yngre, har jeg en forventing til meg selv om å ta i såpass at jeg får opp hjerte- og lungefrekvensen og blir ordentlig svett. For meg er trening en blanding av lyst og plikt – gleden etterpå er såpass sterk at jeg løfter meg selv over terskelen selv når jeg egentlig har mest lyst til å bli liggende på sofaen, sier han.

## – Jeg er veldig heldig

Jevn aktivitet er mye bedre for helsa enn et kraftig skippertak nå og da, er Høibakk overbevist om.

– Finn aktiviteter du trives med og gjennomfør dem flere dager i uka. I tillegg til fysisk aktivitet tror jeg også at mental trening blir viktigere med alderen. Samvær og samtaler med andre, å lese bøker, løse kryssord eller spille sjakk er fine aktiviteter som hindrer oss i å dovne bort mentalt, påpeker han.

Høibakk leser selv blant annet Sissel Grans og Marcus Aurelius’ bøker relatert til aldringsprosessen.

– Jeg er veldig heldig som er 87 år og fortsatt sprek, men jeg vet jo at på et tidspunkt vil jeg være avfeldig. Jeg håper at jeg har flere gode år foran meg, og at jeg slipper en langvarig periode som grønnsak, sier han.

## Å mestre farer

Ralph Høibakk ble født mellom fjellene på Rjukan, med Gaustatoppen som nabo.

– Da jeg vokste opp på 1940-tallet, var min barnehage skogen, dalsidene og elva. Da jeg gikk på gymnaset, bestemte en venn og jeg oss for å klatre Besseggen, som vi trodde var en bratt og vanskelig rute. Da jeg sto på toppen og så utover den storslagne naturen, var jeg litt skuffet, fordi opplevelsen ikke ga meg den mestringsfølelsen jeg forventet, forteller han.

Siden har fare vært Høibakks trofaste følgesvenn på klatreekspedisjonene.

– Klatringen handler om å håndtere utfordringene opp mot faregrensen, slik at jeg føler meg trygg, men samtidig vet at faren er der. Faremestring, kroppslig mestring og naturopplevelser har vært de tre kjerneelementene for meg, sier han.

Høibakk legger ikke lenger ut på farefulle ekspedisjoner i fjellet, men klatrer fremdeles flere ganger i uka på Myrens klatreverk i Oslo.

– Ved innendørs klatring er både faremomentet og naturopplevelsen skrelt vekk. Vi er en gjeng forhenværende klatrere med en gjennomsnittsalder som nærmer seg 80 år som kaller oss Geriatrisk klatrekompani og finner stor glede i å klatre sammen, sier han.

## Alle deler av kroppen

Selv om klatring har vært Ralph Høibakks lidenskap siden ungdommen, har han sterk tro på at all form for fysisk aktivitet er positivt for å holde seg frisk lengst mulig.

– Et viktig poeng er å stimulere større deler av kroppen, slik du gjør med mange former for fritidsaktiviteter som svømming, tennis eller klatring. Det fine med fjellklatring er at du automatisk trener nesten alle deler av kroppen, inkludert hodet, fordi du må være konsentrert og lese naturen. I sjeldne tilfeller har jeg opplevd å være i en nesten meditativ tilstand hvor bevisstheten er tømt for alt annet, sier han.

Før Høibakk ble pensjonist, pleide han å ta seg en løpetur etter jobb.

– Terskelen var ofte høy, men etter ti minutter i bevegelse var kroppen full av endorfiner, og beveget seg lett, sier han.

Med alderen har søvnkvaliteten blitt dårligere, men Høibakk har et knep som gjør at han raskt faller i søvn.

– Jeg henter frem et minne fra en flott turopplevelse og spenner opp et indre lerret hvor jeg gjenopplever turen inntil jeg er på et rolig og behagelig sted i meg selv, og da sovner jeg igjen, forteller han.

## Ralph Høibakks beste tips

1.  Finn en aktivitet du trives med, slik at du fortsetter over tid. Gjennomfør flere treningsøkter i uka, og sørg for å bevege så mye av kroppen som mulig.
2.  Press deg selv slik at du blir ordentlig sliten innimellom, for eksempel ved å gå raskt oppover bratte motbakker.
3.  Ikke glem at også hjernen trenger trening for ikke å dovne bort. Utfordre deg selv ved å lese en krevende bok, delta i en samtale eller spille sjakk for å stimulere dine mentale evner.

Border collien Bonnie er Ralph Høibakks faste turkamerat.

_13A2846-kopi

## Ralph Høibakk

*   Født 14. juli 1937 på Rjukan.
*   Utdannet sivilingeniør fra NTH i 1962.
*   Tok doktorgraden i anvendt matematikk ved Universitetet i Tromsø i 2017, 79 år gammel.
*   Har vært administrerende direktør i Tandberg Data.
*   Deltok i 1985 i den første norske ekspedisjonen som besteg Mount Everest.
*   Var første nordmann til å fullføre «Seven summits», som går ut på å bestige det høyeste fjellet på hvert kontinent.
*   Har skrevet bøkene «Mine fjelleventyr» og «Sydpolen på tvers: den Norske Sydpolekspedisjonen 1990».
*   Gift, to barn og to bonusbarn.

  

_Denne artikkelen har stått på trykk i magasinet Pensjonisten. Medlemmer får bladet tilsendt hjem, og du_ [_kan lese alle utgaver av bladet digitalt ved å logge inn_](https://www.pensjonistforbundet.no/om-pensjonistforbundet/pensjonisten)_._

Ralph (87) investerer i egen helse

[AGE](https://www.age-platform.eu/) er det største europeiske nettverket av ideelle organisasjoner som arbeider for eldre.

Saksområdene favner vidt og kan dreie seg om aldersdiskriminering, eldre i arbeidslivet, aktiv aldring, pensjonsreformer, sosial inkludering, helse, tilgjengelighet og transport. AGE deltar i mange EU-prosjekter og er en aktiv bidragsyter inn mot EUs organer både når det gjelder kunnskapsutvikling og anbefalinger.

## Gir anbefalinger til EU-systemet

AGE er organisert i ulike arbeidsgrupper:

1.  Dignified and heathy ageing incl. access to health and long-term care, elder abuse (Verdig og sunn aldring inkludert tilgang til helse og langtidspleie og -omsorg, overgrep mot eldre)
2.  Age-friendly environments, with focus on digitalization incl. accessibility, mobility, housing, daily services (Aldersvennlige samfunn, med fokus på digitalisering inkludert tilgjengelighet, mobilitet, bolig, daglige tjenester)
3.  Employment, participation and active citizenship incl. life-long learning, volunteering (Arbeid, deltakelse og aktivt medborgerskap inkludert livslang læring, frivillighet)
4.  Adequacy of old-age income and social inclusion incl. fight against poverty and social exclusion (Tilstrekkelig pensjon og sosial inkludering inkl. bekjempelse av fattigdom og sosial ekskludering)

Leder av Pensjonistforbundets helseutvalg, Wenche Karin Malmedal er aktiv medlem i arbeidsgruppa Dignified and Healthy Ageing (verdig og sunn aldring). Arbeidsgruppa har møter flere ganger i året og diskuterer ulike saker som ofte ender opp med anbefalinger til EU-systemet. De fleste møtene er digitale, men med fysisk møte en gang i året.

## Det sentrale helseutvalget

Den 23.-24. oktober møttes arbeidsgruppa i Brussel. Tema på dagsorden var blant annet støtte til eldre kreftpasienter og deres pårørende, mental helse hos eldre, selvmord blant eldre og langtids pleie- og omsorg.

 – Mange av sakene som diskuteres i arbeidsgruppen er overlappende med saker som det sentrale helseutvalget i Pensjonistforbundet jobber med, derfor er det ekstra interessant å delta på disse møtene i AGE. I tillegg til de faglige diskusjonene er det spennende å møte kunnskapsrike og engasjerte mennesker, hvor mange av dem representerer ulike pensjonistorganisasjoner som Pensjonistforbundet, sier Wenche Karin Malmedal.

Samarbeider for eldres sak i Europa

«Det er viktig å få forståelse fra dem som er rundt deg når dramatiske ting inntreffer.»

– Hører du bekken? Det var slike lyder jeg ikke la merke til før, men som jeg hele tiden hører nå. Etter at jeg lærte meg å bli oppmerksom på naturen rundt meg. Tove Kristin Strømsvåg har tatt meg med for å vise meg sin nærnatur, vakre Bymarka i Trondheim.

Her tar hun stadig folk med seg på tur, både privat, og gjennom sitt virke som frivillig turleder for Trondhjem Turistforening.

– Det er viktig for meg å kunne bidra med noe positivt, både gjennom fysisk aktivitet, frivillig innsats, og gjennom å fortelle min historie, smiler hun.

## Medfødt hørselstap

Til daglig jobber Tove ved Løkkan frivilligsentral, og på fritiden er hun turleder, aktivitetsleder og styremedlem i Hørselshemmedes landsforbund i Trondheim.

Tove Kristin har et medfødt arvelig hørselstap, med sterkt nedsatt hørsel på begge ørene.

– Jeg er opptatt av hvordan vi kan bruke våre egne krefter konstruktivt til å hele oss selv, for eksempel ved å være til stede i naturen, sier Tove Kristin.

Vi vandrer langs Theisendammen, et av de mest populære stedene for rekreasjon i byen. I en tilværelse som i flere år var preget av angst og redsel, er det naturen som nå spiller en av hovedrollene i livet til hennes. Det er her hun har tatt roen tilbake.

## Tilbake til livet

1.februar 2011 tok livet en uventet og dramatisk vending. Tove Kristin er på jobb i hjemmetjenesten. Det har brutt ut brann hos en av brukerne, men Tove Kristin hører ikke brannalarmen, og kjenner heller ikke den kraftige varmen. Det gjør derimot sykepleierstudenten som er sammen med henne, og hun får slått alarm.

Tove Kristin forstår ikke alvoret i situasjonen, og går inn og skjønner at noe er noe er galt. Hun finner beboeren, som heller ikke har hørt brannalarmen, inne på kjøkkenet der hun står og lager mat.

– Jeg prøver å fortelle henne hva som skjer, og tar henne med meg. I stua slår flammene inn fra gangen, forteller Tove Kristin. På mirakuløst vis får hun reddet både beboeren og seg selv ut gjennom en dør på kjøkkenet. Idet hun selv kaster seg ut, eksploderer alle vinduene, og glass spruter over dem. Utrolig nok kommer begge fysisk uskadd fra hendelsen, men Tove husker ingenting fra hendelsen. Om kvelden får hun ikke sove.

– Jeg skulle tilbake på jobb på mandag. I stedet ble det fire år med hard jobbing for å komme tilbake til livet, forteller Tove Kristin alvorlig.

## Starten på en ny reise

Tove Kristin har alle symptomer på posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Hun klarer ikke å ta bussen, eller være inne i bygninger med mange mennesker. Hun får panikk av sirener, og synes ofte det lukter brent. I tillegg har hun fått tinnitus, en pipelyd som alltid er der.

– Av og til er det som en tåkelur. Lyden kom på grunn av traumet jeg opplevde, den sitter inne i hodet og er ikke en hørselsskade, forklarer Tove, som fikk være med på et jobbrelatert behandlingstilbud, «Raskere tilbake», ved Betania Malvik i 2011.

– Her gikk vi tur hver fredag. Den første gangen gruet jeg meg veldig. Jeg var jo i så dårlig form, men jeg ble raskt glad i disse turene, forteller Tove Kristin. Hun fikk så høre om kognitiv terapi, som handler om å flytte fokus. På neste fredagstur prøvde hun å flytte fokus over på naturen i stedet for lyden. Det ble starten på en ny reise, og hun hørte ting som hun ikke hadde hørt før. Som gjøken. Nå klarer hun å skille mellom de ulike fuglene.

## – Gir meg stor glede

I 2016 var hun med som gruppeleder for et turfølge til Galdhøpiggen gjennom integreringsprosjektet «Til topps», et samarbeid mellom Røde kors, Trondhjem turistforening og Løkkan frivilligsentral. Siden har hun ledet mange slike turer. Samme året deltok hun i den populære turen «Norge på tvers», og bestemte seg der og da for å bli turleder. For sin redningsdåd har Tove Kristin blant annet mottatt bronsemedalje fra Carnegies heltefond. Det var både stort og rørende.

– Jeg hadde ikke kunnet leve med meg selv om jeg ikke hadde gjort et forsøk. Jeg har fått nye perspektiver på livet jeg ellers ikke ville hatt. Tinnituslyden er fortsatt der, men jeg bruker mine erfaringer som brukermedvirker til å hjelpe andre ved behandlingstilbudet for tinnitusrammede ved St. Olavs hospital. Det gir meg stor glede, sier Tove Kristin.

Hun har tre råd å gi dem som sliter med tinnitus: møt utfordringene, vær fysisk aktiv og unngå stillhet.

_Denne artikkelen har stått på trykk i magasinet Pensjonisten. Medlemmer får bladet tilsendt hjem, og du_ [_kan lese alle utgaver av bladet digitalt ved å logge inn_](https://www.pensjonistforbundet.no/om-pensjonistforbundet/pensjonisten)_._

Brødtekst 

Naturen ble god medisin

Noen velger selv å leve alene, mens andre blir alene høyst ufrivillig.

Grete Andresen (62) trives med å leve alene. Hun er aktiv, bor i Nittedal med Nordmarka rett utenfor leiligheten, og er takknemlig for den tilværelsen hun har.

– Jeg har vært skilt i ti år og har ikke funnet noen ny. Møter jeg en jeg liker veldig godt, så gjerne for meg, men jeg vil ikke nødvendigvis bo sammen med noen. Jeg er ikke ensom, og er ikke typen som _må_ ha en mann i livet mitt. Men man vet aldri, kanskje dukker det opp noen…

## Ikke ensom

Etter et langt samliv, kan det å bli alene by på overraskelser, men for Grete Andresen var det ikke slik:

– Jeg var vant til å styre hverdagen mye selv, og var ikke så avhengig av ham jeg var gift med. Jeg har vært kjempeheldig, og har ikke mistet venner. Det er nok verre å bli skilt om man blir ensom. Jeg er ikke ensom, og når jeg kommer hjem fra jobb, er det et ofte deilig om det ikke skjer noe. Det er godt å slippe å hige etter noe annet hele tiden.

Hun ser mange fordeler med at hun og mannen gikk hver til sitt for ti år siden.

– Jeg synes det er bra å slippe å gå rundt og ikke ha det bra. Jeg har en frihetsfølelse, kan gjøre hva jeg vil, legge meg når jeg vil, stå opp når jeg vil, dra dit jeg vil. Og jeg kan male om vegger her hjemme når jeg vil. Jeg liker å skifte farger, forteller hun, med et smil.

«Jeg synes det er litt vanskeligere å være spontant sosial uten en kjæreste, for eksempel å ta en tur på kino, for det gjør jeg ikke alene.»

Grete Andresen (62) er skilt og lever alene. Hun trives veldig godt med det livet hun har, men ser også noen ulemper ved å leve alene. 

_13A9881-kopi

## Gode venner

Grete synes ikke nødvendigvis det er best å være alene, men at det er mest greit, og hun er et ganske selvstendig menneske. Dessuten er hun og eksmannen gode venner i dag, de går sammen i familiebursdager, og feirer både 17. mai og jul sammen.

Grete Andresen ser noen ulemper ved å leve alene, selv om hun trives veldig godt med det livet hun har. 

– Å spise alene, jeg måtte bytte spisebord, for det ble rart å ha så stort bord. Økonomien blir jo strammere. Og det er litt vanskeligere å være spontant sosial uten en kjæreste, for eksempel å ta en tur på kino, for det gjør jeg ikke alene.

Hun har noen få i omgangskretsen som også er enslige, men de fleste har enten funnet seg en ny eller er fortsatt gift med den samme. Men vennene har ikke sviktet.

«Jeg flyttet fra hus til leilighet da jeg ble skilt, var lei av alt vedlikeholdet ute. Jeg har ikke angret én dag på at jeg flyttet hit. »

## Et aktivt liv

Hun har også familie hun ser mye til: To barn og tre barnebarn som bor i nærheten.

– Jeg har to sønner, begge er gift, og den ene har tre barn på sju, ti og tretten år, og de er mye her. Det er hyggelig å få være en bestemor som er i nærheten. Hvert år tar jeg med barnebarna på ferie en uke, i år blir det bare de to yngste, forteller hun, som elsker å reise.

Hun har alltid trivdes i eget selskap, men drar ikke på ferie alene. Heldigvis er det ikke bare barnebarna som vil reise sammen med henne:

– Jeg har noen fine vennegjenger som jeg både reiser med og er sammen med ellers: syklubben, gourmet- og feriegjengen og golfgjengen. Det er viktig å ivareta vennskap. Du må være aktiv selv, invitere. Folk kommer ikke på døra sånn som når man har unger. Alle må bidra, og det er jeg flink til. Jeg synes det er hyggelig.

Hun spiller golf både med venner og folk hun ikke kjenner.

– Det er en fin sport som passer for alle aldre. Og vi reiser på turer til Spania og Tyrkia. I den gjengen er vi tre enslige damer. Jeg er veldig glad i å dra på tur. Jeg er også glad i å bruke Nordmarka, sykle på el-sykkel til Kikut for eksempel.

Tre ganger i året møtes gourmetgjengen. Å arrangere går på omgang.

## Trives hjemme

– Jeg synes jeg driver med noe hele tiden, og en venn spurte meg om jeg vet hvordan leiligheten min ser ut på innsiden. Men jeg er egentlig mye hjemme, selv om jeg er sosial. Jeg liker å krølle meg opp i sofaen og lese.

Som 62-åring er Grete fortsatt i full jobb som namsfullmektig i politiet på Lillestrøm, og trives med det.

– Jeg har ingen tanker om å pensjonere meg ennå, men tenker å trappa ned til 80 prosent etter hvert. Jeg møter mange skjebner gjennom jobben min, og er nødt til å legge den fra meg før jeg reiser hjem.

Hjemme er en trivelig terrasseleilighet i skogkanten:

– Jeg flyttet fra hus til leilighet da jeg ble skilt, var lei av alt vedlikeholdet ute. Jeg har ikke angret én dag på at jeg flyttet hit. Det er så enkelt. Det eneste jeg savner er å kunne gå rett ut på gresset om våren, sier hun.

– Å være ensom er en helserisiko, verre enn å røyke ti om dagen. Vi trenger folk rundt oss for å regulere tanker og følelser. Vi er flokkdyr, avhengige av hverandre, og det er viktig å få det behovet dekket, sier psykolog Peder Kjøs.

_13A6479-kopi

## Befrielse eller den store skrekken?

Psykolog Peder Kjøs snakker mye med klientene sine om det å leve alene.

– Før og etter et brudd er det mange som forsøker å se for seg hvordan livet kan bli. For noen er det en befrielse, for andre den store skrekken, kommenterer han.

Kjøs understreker at det er flere sider ved alenelivet, som ensomhet og økonomi. Hva kan man klare?

– Det med økonomi er ofte underdiskutert. Det er litt tabu å la seg stoppe av økonomi, og mange har en livsstil som forutsetter to inntekter. Å bli alene kan ofte bety en nedskalering av levestandarden.

## Viktig med nettverk

Det er store forskjeller på hvordan folk håndterer det å bli alene etter samlivsbrudd eller dødsfall.

– De som lever alene ufrivillig, sliter naturlig nok mest. Både tap av partner og det å bli forlatt kan jo være en stor sorg. Mange mister ofte også mye av seg selv. Har man levd lenge sammen er man så sammenvevd, sier psykologen, som bekrefter det man ofte leser, at kvinner klarer seg bedre enn menn.

Kvinner har gjerne større nettverk, har prioritert det relasjonelle gjennom livet.

– Menn forfaller ofte mer når de blir alene som eldre. Det sosiale er for mange knyttet til jobb, og «plutselig» er både, jobb, nettverk og partneren borte. Da kan livet bli tøft, sier Kjøs, som mener det ikke behøver å være slik. 

## Ta grep selv

Det er noe man kan gjøre selv for å unngå ensomhet og selvmedlidenhet. Det er fullt mulig å trives med å leve alene.

– Mange er alene fordi de alltid har vært det, kanskje er de introverte. Da er livet innrettet etter det. Men har du mistet partneren ved samlivsbrudd eller død, er det lurt å bruke mer tid på det nettverket du har, holde deg aktiv og oppsøke steder der du treffer folk. Ikke vent at folk skal oppsøke deg, ta initiativ selv, oppfordrer Peder Kjøs.

Har du ikke vært så veldig sosial før, kan det være krevende, men prøv! Vil du etablere nye kontakter, vil psykologen anbefale at du engasjerer deg i noe du virkelig er opptatt av. Det gir mening, og du vil treffe bra folk. Det er viktig at det du går inn i, interesserer deg genuint. Det kan også være lurt å ta kontakt med gamle kjente, og/eller gjenoppta gamle interesser, for å treffe folk du liker å være sammen med.

## Ta det med ro

For noen er det viktig å finne en ny partner, men dating er et vanskelig marked.

– Du må i hvert fall presentere deg sant, slik du virkelig er, med ekte engasjement. Det er en felle med dating, uansett alder, at man blir for gira på målet. Det gjelder å være litt tålmodig. Det er ikke noe særlig ok for dem du møter å oppleve at de blir _vurdert_ som en mulig ny kjæreste eller partner. Man må ta det litt rolig, være interessert og la det gå sin gang, råder Kjøs.

Det kan også være en god idé å tenke over om det å finne en ny partner, er veien å gå for å få det godt. Ønsker du en kjæreste å være litt sammen med, kanskje reise på ferier med, eller vil du virkelig starte på nytt med samboerskap eller ekteskap. Det er store avgjørelser, og mye å vurdere.

Psykologen har inntrykk av at det er større aksept for å leve alene i dag. Det er dessuten blitt vanligere å skille seg i godt voksen alder.

– Folk i dag har større forventninger til livet, og vil ikke bli i et parforhold de ikke lenger har glede av. Folk vil ha mer ut av livet, har mer penger og bedre helse og kan få et godt liv etter et brudd, sier Kjøs.

## Mer akseptert

Å leve alene har både fordeler og ulemper. Viktige stikkord er ensomhet, økonomi og frihet.

– Mange damer velger å være alene fordi de ikke synes det er så kult med menn som ikke anstrenger seg. Noen opplever at mannen er mer som ett av barna. Menn og kvinner forstår ikke alltid hverandre så godt. Det var vanskeligere å bryte ut før, nå klarer kvinner seg bedre selv, og det er mer akseptert. Det handler ikke om å være mer egoistisk. Vi trenger ikke nødvendigvis hverandre bestandig. For mange står barna i veien for et brudd, fordi man vil ha dem hos seg hele tiden. Derfor utsettes ofte også bruddet til barna flytter ut. Det er ikke så mange som er villige til å ofre seg lenger, kommenterer psykologen.

## Enslig er ikke ensom

– Ensomhet er noe flere og flere snakker om, men å være enslig er ikke det samme som å være ensom. Folk som blir alene, blir ikke nødvendigvis ensomme, særlig ikke kvinner, som kan føle en stor frihet, og er flinke til å unngå ensomhet. Det er mye bedre å være alene enn ensom i forholdet. Du kan bruke mer tid på andre relasjoner. Mange opplever også at forholdet til barna blir bedre, forteller Peder Kjøs.

Men han oppfordrer til å ta ansvar selv for å få det godt som enslig. Ensomhet er nemlig ikke noe å kimse av:

– Å være ensom er en helserisiko, verre enn å røyke ti om dagen. Vi trenger folk rundt oss for å regulere tanker og følelser. Vi er flokkdyr, avhengige av hverandre, og det er viktig å få det behovet dekket.

Smilende par utendørs

## Les mer og finn en venn i Pensjonisten

Denne artikkelen har stått på trykk i magasinet Pensjonisten.

Svært mange medlemmer benytter Pensjonisten til å finne venner eller kjæreste, gjennom den populære spalten "Finn en venn".

Medlemmer får bladet tilsendt hjem, og du [kan lese alle utgaver av bladet digitalt ved å logge inn](https://www.pensjonistforbundet.no/om-pensjonistforbundet/pensjonisten).

Din medlemsside

Er du ikke medlem?

Ber om utvidede rettigheter til arbeidstakere over 67 år

Vedlegg

Relaterte artikler

Andre nyheter