Pensjonistforbundet

Stadig flere av Pensjonistforbundets medlemmer opplever den lange ventetiden som uheldig og problematisk. Dette blir derfor en viktig sak forbundet vil jobbe med i 2025. 

## 52 ukers ventetid

Flere steder i Norge er det altfor lang ventetid for hjelp med hørselen. I Ullensvang kommune er det nå hele 52 uker å vente. 

Pensjonistforbundet i Odda og Tyssedal tok sammen med eldrerådet kontakt med helseminister Jan Christian Vestre (Ap), og utfordret ham til å gjøre noe med problemet. 

– 52 uker er altfor lenge. God hørsel er avgjørende for å kunne fungere sosialt. Forskning viser at hørselstap som ikke blir behandlet, kan føre til demens, skriver de i brevet til Vestre. 

Allerede i 2017 startet arbeidet med å få til et lokalt tilbud ved sykehuset i Odda. Så langt har lite skjedd. Årsaken skal være mangel på audiografer og økonomi. 

## Mange gir opp

– Etter vår oppfatning er det mangel på vilje. «Markedet» i Indre Hardanger og deler av Kvinnherad er stort nok. Reisen tur/retur Haugesund er svært lang for mange av oss eldre. Dette medfører at mange gir opp og lar heller «humla suse», sier Gunvor Riim Opedal, leder i Pensjonistforbundet Odda Tyssedal til Hardanger Folkeblad. 

Nå ber de altså helseministeren ta grep, og viser til rapporten «[Utredning av tilbud til hørselshemmede](https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/utredning-av-tilbud-til-horselshemmede)» presentert av Helsedirektoratet i 2020. Rapporten presenterte flere forslag til løsninger, som for eksempel ambulerende audiografer og lokalmedisinske sentre. 

## Ventetidsløftet

– Rapporten ligger sannsynligvis godt gjemt i en skuff. Ventetida fra 2020 til 2024 har i hvert fall blitt vesentlig lenger. Tiltakene som ble foreslått har enten ikke fungert, eller de er ikke gjort noe med, påpeker Pensjonistforbundet og eldrerådet i sitt brev. 

Helse- og omsorgsdepartementet har svart skriftlig på henvendelsen, takket for innspillene, og lovet å ta dem med i det videre arbeid med [Ventetidsløftet](https://www.regjeringen.no/no/tema/helse-og-omsorg/sykehus/innsikt/ventetidsloftet/id3044263/) som regjeringen lanserte våren 2024. Målet til regjeringen er å få til en tydelig nedgang i ventetidene ved norske sykehus allerede i 2025.

Brev til helseminster Jan Christian Vestre (Ap)

Brev til helseministeren.pdf

Ventetidsløftet - Ventetiden for å få utredning og behandling for hørselstap.pdf

Vedlegg

Altfor lang ventetid for hørselshjelp 

– Å arbeide med gyllenlær er krevende, men fascinerende, sier Ellen Nikolaysen. Hjemme hos henne i Holmestrand finnes håndpregede lærstykker i hopetall. De fleste er forgyllet med sølv- og bladgull, malt med farger i mønstre, ornamentikk og motiver. Her er vakre bilder. Flere har historiske referanser, for eksempel Maria med Jesusbarnet og Hellige Olav på tokt, men også alver, nisser, blomsterkranser og andre.

## Gir ro i sjelen

I flere år har Ellen Nikolaysen drevet med den i dag sjeldne og eksklusive håndverkskunsten.  

– Jeg har alltid vært aktiv. Ved siden av musikk- og teaterkarrieren har jeg bestandig likt å holde på med fingrene, det være seg håndarbeid, krydderbinding, hagearbeid, fiske og friluftsliv. For mange år siden tok jeg sågar agronomutdannelse med plan om å kjøpe småbruk og drifte dette, og samtidig gi opplæring i sang, gyllenlærarbeid og annet. Helsen og pleie og omsorg av syke foreldre satte en stopper for det. På et vis er kreativiteten den røde tråden i livet mitt, som har gitt seg utslag i ulike retninger. Musikk og sang har fulgt meg siden barndommen, og senere ble musikkteater og show fokus langt inn i voksenlivet. Helt til helsen satte en stopper. Siden sommeren 2022, da jeg for åttende år på rad medvirket i sommermusikalen «Den Gode Hensikt» i Svelvik, har jeg for det meste drevet med håndarbeid hjemmefra. Gyllenlær er nærmest en lidenskap som gir ro i sjelen, sier hun.

## Eksklusivt håndverk

Å fremstille gyllenlær er tidkrevende, men også i utgangspunktet forholdsvis kostbart, forteller Ellen. Teknikken i dag har etter hvert blitt erstattet med materialer som er enklere å fremstille. Læret som benytters, som er vegetabilsk garvet, er av kalv, geit eller sau. Selv benytter hun kalveskinn, som blir preparert, håndpreget og belagt med ekte bladgull og senere malt.

– Når mønsteret er klart, metter jeg det med politur med venetiansk terpentin, og påfører gullgrunn før gullet påføres, forteller hun.

Til slutt påføres gullferniss, deretter maling og dekorering med oljefarger og et strøk med spesiallakk. Innimellom legges det inn tørketider; fra noen timer til flere uker, forklarer hun. Gyllenær er et komplekst tema som krever spesialkunnskap. Selv ble hun fascinert av kunsthåndverket for mange år siden da hun var på en auksjon, og kom i snakk med en dame som holdt kurs.

– Jeg bestemte meg for å ta et grunnkurs. Siden har jeg drevet med dette litt til og fra. Når jeg først går i gang med et arbeid, kreves en rekke forberedelser, blant annet innkjøp av materialer. Å lage gyllenlær er blitt beskrevet som et av de mest eksklusive håndverk som finnes. Det tar tid og krever nøyaktighet, men også fingerferdighet, forklarer Ellen. 

## Lange tradisjoner

Det hun lager, blir som oftest gitt som gaver til familie og venner, men det hender folk kontakter henne for bestillinger, spesielt i forbindelse med gaver til den som har alt og som setter pris på noe særegent og vakkert. I eldre tider ville ikke gyllenlærutøvere gi opplærings til andre enn sine aller nærmeste slektninger, helst i nedadstigende linje. Slik ser man imidlertid ikke lenger på det i Norges Gyllenlærlaug, som har som formål å ta vare på og utvikle håndverket i Norge, og gjennom samlinger og publikasjoner dra nytte av andres kompetanse og erfaringer.

– Selv har jeg hatt god nytte av kontakt med ildsjeler som arrangerer grunn- og videregående kurs. Disse har betydd mye for å fremme håndverksstandens interesse og anseelse, forteller Ellen, som stort sett har utviklet sin teknikk på basis av selvstudier. På Akademiet i Rauland kan man også gå grunnkurs i fremstillingen av gyllenlær, både for nybegynnere og viderekommende.

Håndpreget kalveskinn dekorert med bladgull og oljefarger, og preparert etter alle kunstens regler. Her et historisk motiv av Olav den hellige.

gyllenlær001

## Dette er gyllenlær

Gyllenlær er en håndverkskunst som kom til Spania på 1300-tallet med maurerne. Fra byen Cordoba spredte håndverkskunsten seg over store deler av Europa. På begynnelsen av 1500-tallet ble det laget også i Italia, og fra midten av 1500-tallet ble det fremstilt gyllenlær i Paris for Katarina av Medici. Mellom 1600 og 1750 nådde gyllenlærfremstillingen sitt høydepunkt, og det ble hovedsakelig brukt i interiørdekorasjon, til møbeltrekk og tapeter, men også til billeddekorasjoner. Deretter gikk gyllenlær av moten. På begynnelsen av 1900-tallet ble tradisjonen tatt opp igjen, men uten noen varig utbredelse. I dag er gyllenlær å regne som et utdøende håndverk. Norges Gyllenlærlaug ble stiftet i 1992 og arbeider for å opprettholde faget og kunnskapen som hører til. (Kilde: snl.no) 

  

## Ellen Nikolaysen

**Alder**: 70 år. Fra Oslo og bosatt i Holmestrand.

**Sivil**: Skilt, er mor til to voksne barn, Christer og Lene, samt har to barnebarn.

**Bakgrunn**: En av våre mest profilerte sangartister på 1970- og 80-tallet.

*   Representerte Norge i den internasjonale finalen i MGP i 1973 og 1974, og har utgitt en rekke soloalbum.
*   Gjorde comeback på begynnelsen av 1990-tallet i hovedrollen som Mrs. Lovett i musikalen Sweeney Todd på Det Norske teateret.
*   På 1990-tallet ble hun i større grad skuespiller, og medvirket i en rekke musikaler og show, blant annet med store roller som Polly Peachum i Tolvskillingsoperaen (av B. Brecht og K. Weil), rollen som Nancy i Oliver og har spilt med i revyen Dizzie og Damene.
*   Har også medvirket i flere historiske spel og sommermusikaler.

Ny skaperglede for Ellen Nikolaysen 

Harry ble valgt inn i Pensjonistforbundets ledelse som fast medlem i forbundsstyrets arbeidsutvalg fra 2005-2007. Deretter ble han valgt til forbundsleder fra 2007-2009. I takketalen 6. juni 2007, sa han blant annet at av alle saker som skulle prioriteres under hans ledelse, ville han sette minstepensjonen øverst.

Harry var forbundets øverste tillitsvalgte i en viktig periode, og han ledet organisasjonen med en stødig og inspirerende hånd. Han var kjent for alltid å være konstruktiv.

Harry var også handlingens og resultatets mann. I hans periode som forbundsleder ble minstepensjonen løftet opp til 2 G i Norge. Dette er det største økonomiske løftet minstepensjonistene har hatt her til lands.

Harry Jørgensen var født 29. mars 1937, og var 87 år gammel da han døde 1. januar i år.

Vi takker Harry Jørgensen for hans viktige engasjement og innsats og lyser fred over hans minne.

Minneord for Harry Jørgensen

Vi møter henne på Gålå Høgfjellshotell med utsikt over Gålåvannet. «Gud er mine døde venner», siterer hun Jon Fosse, og ser mot den usedvanlig vakre himmelen. Hun tenker ikke minst på ektemannen gjennom over 30 år, jazzmusikeren Jon Christensen, som døde for snart fem år siden.

Men livet går videre. Hun har det godt, bor i et gammelt hus på Sagene i Oslo sammen med datteren Emilie og hennes familie, og hun har kjæreste.

## Var skeptisk

Da Ellen ble spurt om å bli kunstnerisk leder for kulturfestivalen Peer Gynt, fordi Iren Reppen ga seg, var hun ikke umiddelbart sikker på om det var det hun ville.

– Jeg hadde jo spilt her, ligget og dødd i solnedgangen mange ganger som Mor Åse i tre sesonger. Jeg var skeptisk da jeg ble spurt, men datteren min, Kjersti, sa «Selvfølgelig skal du det!» Og sånn ble det. Jeg liker utfordringer, og fikk i oppdrag å løfte ambisjonsnivået. Kjetil Trædal Thorsen og Snøhetta bidro til å utvikle scenografien for oss og Marit Moum Aune. Det er jeg stolt av, sier hun fornøyd.

Å være kunstnerisk leder for kulturfestivalen Peer Gynt er som å være teatersjef, og i tillegg ha det øverste kunstneriske ansvaret for de andre arrangementene under festivalen. Peer Gynt på Gålå har vokst fra å være en teateroppsetning til noe mye mer.

## Sterke inntrykk

Ellen synes det er sterkt å tenke på at 2300 mennesker så forestillingen hver kveld.

– Når man sitter sånn, begynner hjertene å slå i takt, sier hun og smiler.

Det var mye som gjorde sterkt inntrykk på Ellen Horn ved den siste oppsetningen.

– Mads Ousdals Peer Gynt, den reisen han gjorde gjennom forstillingen, Ane Dahl Torp som Mor Åse, hun var ny dette året. Og musikken! Kapellmester Kjetil Bjerkestrand er fantastisk, musikkens edleste altmuligmann. Vi tok dessuten noen nye grep denne gang. Det var så flott når fiolinisten Catharina Chen kom dansende ut på scenen sammen med de frivillige!

Og nettopp de frivillige er viktige for kulturfestivalen. Berit Tangvik, som Pensjonisten laget et eget intervju med, er en av dem.

– Mange av de frivillige har vært med lenge, og betyr mye. Da Berit Tangvik fylte 80, ble hun feiret på Asker Museum, og Dennis Storhøi og jeg skulle lese Bukkerittet under festen. Han ble forhindret, så da ble barnebarnet mitt, Bobo, Kjerstis sønn, med i stedet, forteller hun.

## Den viktige kunsten

Ellen Horn blir ikke akkurat arbeidsledig selv om hun nå har gitt seg som kunstnerisk leder for Peer Gynt. Hun er aktuell i komiserien «Neste sommer» på TVNorge, og håper å spille inn enda en sesong sommeren 2025. I tillegg er hun styreleder for Kulturhistorisk Museum. Hun har jo opp gjennom årene hatt mange tunge verv i norsk kulturliv, til og med som minister, men nå er det kanskje på tide å finne på noe nytt?

– Jeg vil gjerne bli influenser, sier hun med et stort smil. Jeg vil få Nationaltheatret på fote igjen! Det er viktig for meg. Jeg var ansatt der i nesten 40 år. Der ble jeg ansatt som skuespiller, og der ble jeg sjef for første gang. Når jeg går forbi der, gråter jeg på grunn av forfallet, sier hun.

Hun er opptatt av kunstens plass i samfunnet.

– Det er krevende tider vi lever i, og jeg mener kultur, dype emosjonelle opplevelser, er helsebringende. Det er fint med trening og tran altså, men vi trenger også å trene følelsesapparatet, slår hun fast.

## Ny ledelse

Regissør Erik Ulfsby overtar som kunstnerisk leder for Peer Gynt, og Ellens datter, Kjersti Horn, overtar etter ham som teatersjef ved Det Norske Teatret. En spennende nyhet som dukket opp nylig, er at fjorårets oppsetning, som også vil bli satt opp i 2025, er ønsket som grunnlag for en internasjonal spillefilm, med premiere i 2028, det året Ibsens 200-årsdag skal feires.

Det er vel ett av flere bevis på at Ellen Horn har svart godt på oppgaven hun fikk om å løfte ambisjonsnivået.

– Det er fint med trening og tran, men vi trenger også å trene følelsesapparatet, sier Ellen Horn. 

_13A0926

Takker for seg, men blir ikke arbeidsledig

– Jeg trodde aldri jeg skulle klare det. Da jeg sto med sertifikatet i hånden, var ikke tårene langt unna, og jeg glemmer aldri min første kjøretur alene, forteller Grethe Agnes Aadahl.

Pensjonistens journalister har tatt turen til Rakkestad. «Langt utpå landet», som Grethe beskriver det. Her bor hun sammen med sin mann. Tre døtre, svigersønner og barnebarn bor i nærheten.

– Jeg har alltid bodd på Rakkestad, og det var ingen hjemme som hadde bil. Det var cirka 3,5 kilometer hver vei til nærmeste busstopp. Her gikk søsknene mine og jeg hver dag vi skulle til og fra skolen, sier Grethe. Moren handlet på nærbutikken, og Grethe tror ikke foreldrene noen gang tenkte på bil og sertifikat.

– Søsknene mine tok lappen i voksen alder, men ventet ikke så lenge som meg, sier Grethe og ler. Da hun fikk sitt første barn som 19-åring, savnet hun heller ikke bil. Hun bodde nemlig like ved en bussholdeplass.

## Ville være selvstendig

Selv om Grethe var vant til å reise kollektivt, satte hun veldig pris på mannens sertifikat. Ekteparet har i 51 år hatt campingvogn på en plass tre kvarters kjøring fra der de bor. Der har familien feriert i alle år, og der samles de fortsatt.

– For barna våre var det en selvfølge å ta lappen da de ble gamle nok, sier Grethe. Det samme gjelder også for barnebarna. For noen år siden ble Grethes mann syk. Helseproblemene utviklet seg, og de siste fem årene har han hatt kjøreforbud.

– Vi passet på å spørre ungene om å få sitte på når vi visste de skulle for eksempel på butikken, men det var ille å være så avhengig av andre, sier Grethe. Både døtre og svigersønner var veldig hjelpsomme, men Grethe ville helst være selvstendig.

## Trivdes bak rattet

Barna maste derfor på mamma om å ta sertifikat, nå som pappa ikke kunne kjøre lenger. Grethe sa hun kunne prøve å lære å kjøre mopedbil. Etter noen kjøretimer mente imidlertid kjørelæreren at Grethe burde satse på vanlig bil, og da ble det sånn. Grethe ble overrasket over hvor godt hun trivdes bak rattet. Teorien føltes litt vanskelig, men hun klarte den på tredje forsøk.

– Jeg var nervøs 12. mai 2023, da jeg skulle kjøre opp. Kjørelæreren var med, og både hun og sensor var så rolige at det smittet over på meg. Da jeg fikk beskjed om at jeg hadde stått, kunne jeg nesten ikke tro det. Den dagen kjørte Grethe selv og hentet mannen, og siden har hun kjørt nesten hver eneste dag.

##  Familien er stolt

Det hjalp veldig at både mann og barn heiet på Grethe. Barna kom med blomster, tydelig stolte over at mamma på 70 år endelig hadde tatt lappen. Hverdagen endret seg til det positive da Grethe og mannen igjen kunne komme seg rundt på egenhånd.

– Jeg synes det er gøy å kjøre, særlig i mer trafikkerte strøk. Da koser jeg meg. Det eneste jeg angrer på, er at jeg ikke tok sertifikat før. Da hadde jeg fått gleden av å kjøre mye lenger. Men det viktigste er at jeg nå har fått uavhengigheten min tilbake.

Grethe oppmuntrer andre godt voksne, friske mennesker til å sette seg bak rattet. Hun har selv god helse, og har sitt nåværende sertifikat til hun blir 80 år.

– Håper helsa holder, så jeg kan kjøre bil resten av livet, sier Grethe, som nå nyter å farte rundt i sin Volvo XC 60.

Med sertifikatet i hånden har Grethe fått tilbake uavhengigheten. Hun liker å være selvstendig, og tok førerkortet etter at mannen fikk kjøreforbud på grunn av helseutfordringer.

Sertifikat03

Tok lappen som 70-åring

– Jeg har det bra nå. Vi fire gutta har det så fint sammen.

De fire gutta er medspillerne i _Et glass til_, som hår gått på Christiania Teater igjen i høst: Sven Nordin, Nader Khademi og Christian Skolmen. Samspillet er godt på scenen også, og i hele vår var de på turné med Riksteateret. Stykket er basert på den danske storfilmen ved samme navn.

– Akkurat nå spiller vi bare noen ganger i uka, og det er så fint, sier 68-åringen begeistret. Ikke at han er spesielt sliten, men livet har jo mye å by på, og han har tross alt «vært innom målsnøret», som han uttrykker det.

## Fikk en støkk

Rollen som gymlæreren Tommy i _Et glass til,_ ble hans første etter hjerteinfarktet i mai i fjor. Han skulle spille tennis, som han har gjort i mange år, men kom ikke så langt denne vårdagen.

– Jeg kjente at lungene mine var såre, følte meg uvel, og sendte melding til samboeren min. Det endte med ambulanse til Rikshospitalet, operasjon og så opptrening på Diakonhjemmet. Vi trente mye i Frognerparken, og jeg ble veldig godt fulgt opp, men jeg fikk meg jo en støkk. Den første tiden etterpå så jeg alt med nye øyne. Følte meg veldig takknemlig for å få en ny sjanse. Jeg fikk ingen forvarsler før den dagen det skjedde, forteller han.

Nå vil han begynne med tennis igjen. Han mistet nemlig lysten fordi han skulle på tennis den dagen infarktet kom og ødela. Ingar skulle dessuten ha spilt i kjempesuksessen _Evig ung_, på Chat Noir da han ble syk, men han klager ikke.

– _Et glass til_ handler mye om kameratskap og kjærlighet mellom de fire lærerne. Stykket er mindre mørkt enn filmen. Det handler mye om at livet ikke ble helt som planlagt. Jeg liker hverdagsstykker om det mellommenneskelige, sier han.

## Mye kultur

Det er på ingen måte tilfeldig at vi møtes på Sagene, et tidligere arbeiderstrøk, så vidt vest for Akerselva. Han vokste opp på Sagene, og Torshov rett over elva, på 1950- og 1960-tallet. Også en periode som voksen har han bodd på Sagene.

– Både far og farfar var konditorer, og familien drev Gimles bakeri i mange år, forteller han.

Tilsynelatende er han et eple som har falt nokså langt fra stammen, men det er før vi graver litt dypere i familielivet:

– Broren min er bildekunstner. Far og farfar var kunstinteresserte, og farfar forsøkte seg litt som billedhugger, og bygde om gården han eide til atelierer og leide ut til kunstnere. Jeg vokste opp med malere og bildehuggere, kan man si. Begge foreldrene mine var kulturinteresserte, vi hadde mange bøker, far likte å gå i teater, og det var mye kunst i hjemmet vårt, forteller han, og legger til at mor var en superflink sekretær.

Derfor gikk han i barnehage, ble «nøkkelbarn» da han begynte på skolen. Da han var seks- sju år ble foreldrene skilt. Veldig «moderne», kan man si, men kanskje ikke så greit den gangen?

– Jeg husker ikke det som veldig vanskelig, selv om det ikke var vanlig på den tiden, kommenterer han.

## Bitt av basillen

Men hvordan landet han akkurat i teaterverdenen den gangen han skulle finne en retning i livet?

– Det var tilfeldig. Jeg visste ikke helt hva jeg ville bli. Jeg jobbet på Bingo og vanket på Bajazzo, mens jeg tok opp gymnasfag. Så begynte jeg som stuer i SAS, og der ble jeg kjent med noen teaterfolk, kom med i en teatergruppe, og ble litt bitt av basillen. Jeg var i militæret fra 1978 til 1979, og der møtte jeg også en som hadde tenkt å bli skuespiller, forteller han.

Første gangen han søkte Teaterhøgskolen var i 1980, og han kom inn 1982. I mellomtiden leste han med skuespillerne Arne Bang-Hansen og Siri Rom.

Så var han i en årrekke ved ulike teatre fra 1985: Trøndelag Teater, Oslo Nye, Torshovteateret og Nationaltheatret fram til 2009 da han valgte å bli frilanser.

– Jeg liker å være frilanser, får spille på så mange scener. Da jeg ble syk i fjor, spilte jeg i _Mamma Mia_ på Folketeateret.

## Mange høydepunkter

Ingar Helge Gimle er den typen som liker å gjøre noe annet innimellom. Derfor har han takket ja til blant annet _Skal vi danse,_ og denne vinteren humor-reality-serien _LOL._ Men det er skuespiller han er.

– Det beste ved å være skuespiller, er å gå inn i rollene. Jeg tror de fleste skuespillere trives best der. Mange liker ikke all viraken som ofte følger med, men jeg er blitt mer vant til det, og det er alltid hyggelig å møte begeistrede og blide publikummere.

Etter et langt liv som skuespiller, er det mange høydepunkter å se tilbake på:

– Filmen _Absolutt blåmandag er_ i hvert fall ett av høydepunktene. Den ga meg min første Amanda, og regien var ved Petter Næss. På teaterscenen er det nok _En handelsreisendes død_ på Trøndelag Teater. Å spille Sven O. Høiby på film var også spennende, sier han, før han kommer på noe annet stort:

– _Boeing Boeing_ sammen med Kjersti Holmen og Christian Skolmen! Jeg er veldig glad for at jeg fikk spille med Kjersti. Vi fikk begge komiprisen i 2009 for de rollene. Det var like før hun ble syk, sier han tankefull.

## Baksmell ble suksess

Hans egen forestilling, _Hei, jeg trenger litt hjelp her_, _jeg_, må han minnes på, men den gikk sin seiersgang i mange år, senest i 2020. Også den med regi Petter Næss.

– Jeg hadde aldri trodd jeg skulle klare å skrive en forestilling om mitt eget liv.

Det var en gedigen baksmell på skatten som ble avgjørende, sammen med en smule vennskapelig press fra ledelsen ved Chat Noir.

– Og nå har jeg planer om å skrive mer, røper han så stillferdig at vi nesten går glipp av det.

Det kan vel hende dramaet på vei til tennistrening 19. mai i fjor blir en del av den historien. Og kanskje får vi vite litt om hvordan en bygutt fra Sagene og Torshov opplever livet på vestkanten, der han bor nå, om hvordan det er å hilse på en av de virkelig rike tennis-gutta som lurer på hvorfor han hilser. Han skjønner kanskje ikke at Ingar rett og slett er en snill og høflig kar med god oppdragelse, og en smule humoristisk sans. Og muligens får vi høre hvorfor han kjører rundt som et pizzabud i en liten gul varevogn. Vi får bare vente og se.

## Vil lande litt

I mellomtiden kan det jo hende han får spille en av de rollene han fortsatt ønsker å spille en dag: den gamle Peer Gynt, Kong Lear eller faren i _Lang dags ferd mot natt._

Uansett har han det bra nå. 68-åringen får stadig nye oppdrag, men tar det gjerne litt roligere.

– Jeg skjønner hvorfor pensjonsalderen er som den er. Man merker jo alderen. Har lyst til å lande litt, ha bedre tid. Det er fint å jobbe slik jeg gjør nå, ha tid til å prate. Jeg har også vært på Teatermuseet og fortalt om livet mitt. Det er hyggelig å gjøre sånne ting. Det er masse fint med livet nå, og det er deilig å tenke på at jeg har levd et liv. Jeg kan for eksempel høre musikken fra _Saturday Night Fever_ og tenke at det er _min_ musikk. Det er viktig å være til stede i nuet også, ikke bare bli helt mimrete. Det er mye å glede seg over ved å bli eldre, sier han fornøyd, før han brått blir alvorlig:

– Det er mye fælt som skjer nå. Tapte liv i Ukraina og på Gaza. Det er store kontraster i menneskets liv. Krig – og fantastisk teknologi, som kan undersøke et hjerte.

Ingen tvil om at Ingar Helge Gimle har kontakt med egne følelser. Å være tett på menneskene han er glad i, og at de har det godt, er viktig for ham.

## Mange gleder

Han trenger også påfyll fra en hel haug med interesser og gleder. Det renner ut av ham når vi spør hva han gjør når han trenger å hente seg inn:

– Jeg kan se en god tenniskamp, ringe datteren min, broren min, dra på hytta i Valdres, sitte på kafé her. Jeg er sosial, liker å prate. Jeg ser mye film og teater, og går på utstillinger. Og jeg følger gjerne laget mitt, Manchester City, over et par øl på Bohemen.

På hytta går han helst tur på veiene, liker å se kulturlandskapet, framfor steinlandskapet i fjellheimen.

– Jeg må se liv og røre. Er bygutt, og liker ikke toppturer. Jeg kjører slalåm, men ikke utenfor løypene. For fem-seks år siden tok jeg opp igjen ishockey. Og jeg elsker bordtennis!

All denne entusiasmen er nok både hjertet hans, og en hel haug andre hjerter, glade for.

68-åringen får stadig nye oppdrag, men tar det litt roligere enn før.

_13A8473

Fornøyd fyr med mange gleder 

Pensjonistforbundet får tre millioner kroner til aktiviteter og helsefremmende tiltak rundt om i landet.

I tillegg styrkes Verdighetssenteret med to millioner kroner, tilskuddet til Sterk og stødig økes med fem millioner kroner, Senteret for et aldersvennlig Norge får fem millioner kroner og Husbanken får fem millioner kroner til forsterket innsats overfor kommunene. Til sammen blir dette 20 millioner kroner som på ulikt vis kommer eldre til gode.

## Gode tiltak

– Vi er glade for at SV fikk gjennomslag for potten vi foreslo, og at flere av våre forslag til gode eldrepolitiske tiltak er imøtekommet, sier Helga Hjetland, 1. nestleder i Pensjonistforbundet.

Forbundet har bedt om en tilsvarende pott i 2026, men vil da at midlene kun skal gå til frivillig sektor til direkte tiltak overfor eldre.

– Det er viktig fordi eldre som bor i egne boliger rundt om i Norges land, har ulike behov som ligger utenfor det kommunale tjenesteapparatet, og som frivilligheten kan dekke, sier Hjetland.

## Frivillig sektor

– Det kan handle om flere tiltak mot ensomhet, som sosialt samvær, fysisk og mental aktivitet i form av turer og foredrag, kulturtilbud og mye annet. Styrking av eksisterende statlige tiltak, bør skje gjennom ordinære bevilgninger og holdes utenfor potten. Vi ønsker også at fordelingen av potten blir et tema på våre avtalte møter med regjeringen.

– Neste år håper vi å få forhandle om hvordan potten skal fordeles, og at midlene ikke går til statlige etater og tiltak, men kun til frivillig sektor, sier Helga Hjetland.

Pensjonistforbundet får 3 millioner til aktiviteter

Kun de som aktivt søker om å få beholde post til egen postkasse, vil få dette, og da kun en dag uka. Begrunnelsen er at det sendes stadig færre brev, slik at distribusjonskostnadene per brev blir stadig høyere.

– For folk med nedsatt fysisk helse er det viktig å få brev og mindre pakker direkte i egen postkasse. Dette er særlig viktig i distriktene, med lange avstander og et dårlig kollektivtilbud, sier Helga Hjetland, 1. nestleder i Pensjonistforbundet.

## Posten bør få nye oppgaver

Pensjonistforbundet ga [innspill til Postutvalget](https://assets.ctfassets.net/nqmec82k7bwk/6WfuKsMTNdWrcMeoMy11NL/5f6ee6b4230a37011d1bb9de873f315d/Innspill_til_Postutvalget_fra_Pensjonistforbundet_og_SAKO.pdf) i mai i år. Der vektla vi at utvalget måtte ta hensyn til sårbare grupper, digitalt utenforskap og geografiske forskjeller. I stedet for å legge ned eller begrense postombæringen, burde man se etter hvordan Posten kunne brukes til å løse andre viktige oppgaver i tillegg.

Posten kan for eksempel spille en rolle for å realisere målene i Bo trygt hjemme-reformen, ved å tilby en tjeneste der brev kan leveres direkte på døra til ikke-digitale, og samtidig ha med nødvendig og relevant informasjon fra kommunen, brannvesenet, politiet eller helsevesenet.– Flere eldre skal bo lenger i eget hjem. Da må de være trygge på å få nødvendig informasjon, tilgang på nødvendige tjenester og å unngå ensomhet og utenforskap. Her kan Posten spille en viktig rolle ved å bli tildelt nye oppgaver, sier Helga Hjetland.

## Forutsetning for god beredskap 

Pensjonistforbundet mener Postutvalget tar for lett på utfordringen med digitalt utenforskap. God totalberedskap og helseberedskap forutsetter at alle får informasjon tilpasset sine forutsetninger. Om lag 850 000 voksne er sårbare i møte med offentlige digitale tjenester. De er i større grad avhengige av informasjon gjennom tradisjonell post enn andre.

– Eldre har ofte behov for tidligere informasjon og tidligere innsats for å bevare egen helse, for eksempel som prioritert gruppe av vaksiner. Posten er også viktig som distributør av nødvendige medisiner over hele landet. Vi frykter at enkelte med behov for livsviktig informasjon, ikke vil få det, sier Helga Hjetland.

Pensjonistforbundet vil gi høringsuttalelse om [Postutvalgets forslag](https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-innspill-til-postutvalgets-rapport/id3079180/) i mars 2025.

Din medlemsside

Er du ikke medlem?

Nyheter

Kategori

Vis også nyheter fra

Besøksadresse

Postadresse