Fornøyd fyr med mange gleder

– Jeg har det bra nå. Vi fire gutta har det så fint sammen.

De fire gutta er medspillerne i Et glass til, som hår gått på Christiania Teater igjen i høst: Sven Nordin, Nader Khademi og Christian Skolmen. Samspillet er godt på scenen også, og i hele vår var de på turné med Riksteateret. Stykket er basert på den danske storfilmen ved samme navn.

– Akkurat nå spiller vi bare noen ganger i uka, og det er så fint, sier 68-åringen begeistret. Ikke at han er spesielt sliten, men livet har jo mye å by på, og han har tross alt «vært innom målsnøret», som han uttrykker det.

Fikk en støkk

Rollen som gymlæreren Tommy i Et glass til, ble hans første etter hjerteinfarktet i mai i fjor. Han skulle spille tennis, som han har gjort i mange år, men kom ikke så langt denne vårdagen.

– Jeg kjente at lungene mine var såre, følte meg uvel, og sendte melding til samboeren min. Det endte med ambulanse til Rikshospitalet, operasjon og så opptrening på Diakonhjemmet. Vi trente mye i Frognerparken, og jeg ble veldig godt fulgt opp, men jeg fikk meg jo en støkk. Den første tiden etterpå så jeg alt med nye øyne. Følte meg veldig takknemlig for å få en ny sjanse. Jeg fikk ingen forvarsler før den dagen det skjedde, forteller han.

Nå vil han begynne med tennis igjen. Han mistet nemlig lysten fordi han skulle på tennis den dagen infarktet kom og ødela. Ingar skulle dessuten ha spilt i kjempesuksessen Evig ung, på Chat Noir da han ble syk, men han klager ikke.

– Et glass til handler mye om kameratskap og kjærlighet mellom de fire lærerne. Stykket er mindre mørkt enn filmen. Det handler mye om at livet ikke ble helt som planlagt. Jeg liker hverdagsstykker om det mellommenneskelige, sier han.

Mye kultur

Det er på ingen måte tilfeldig at vi møtes på Sagene, et tidligere arbeiderstrøk, så vidt vest for Akerselva. Han vokste opp på Sagene, og Torshov rett over elva, på 1950- og 1960-tallet. Også en periode som voksen har han bodd på Sagene.

– Både far og farfar var konditorer, og familien drev Gimles bakeri i mange år, forteller han.

Tilsynelatende er han et eple som har falt nokså langt fra stammen, men det er før vi graver litt dypere i familielivet:

– Broren min er bildekunstner. Far og farfar var kunstinteresserte, og farfar forsøkte seg litt som billedhugger, og bygde om gården han eide til atelierer og leide ut til kunstnere. Jeg vokste opp med malere og bildehuggere, kan man si. Begge foreldrene mine var kulturinteresserte, vi hadde mange bøker, far likte å gå i teater, og det var mye kunst i hjemmet vårt, forteller han, og legger til at mor var en superflink sekretær.

Derfor gikk han i barnehage, ble «nøkkelbarn» da han begynte på skolen. Da han var seks- sju år ble foreldrene skilt. Veldig «moderne», kan man si, men kanskje ikke så greit den gangen?

– Jeg husker ikke det som veldig vanskelig, selv om det ikke var vanlig på den tiden, kommenterer han.

Bitt av basillen

Men hvordan landet han akkurat i teaterverdenen den gangen han skulle finne en retning i livet?

– Det var tilfeldig. Jeg visste ikke helt hva jeg ville bli. Jeg jobbet på Bingo og vanket på Bajazzo, mens jeg tok opp gymnasfag. Så begynte jeg som stuer i SAS, og der ble jeg kjent med noen teaterfolk, kom med i en teatergruppe, og ble litt bitt av basillen. Jeg var i militæret fra 1978 til 1979, og der møtte jeg også en som hadde tenkt å bli skuespiller, forteller han.

Første gangen han søkte Teaterhøgskolen var i 1980, og han kom inn 1982. I mellomtiden leste han med skuespillerne Arne Bang-Hansen og Siri Rom.

Så var han i en årrekke ved ulike teatre fra 1985: Trøndelag Teater, Oslo Nye, Torshovteateret og Nationaltheatret fram til 2009 da han valgte å bli frilanser.

– Jeg liker å være frilanser, får spille på så mange scener. Da jeg ble syk i fjor, spilte jeg i Mamma Mia på Folketeateret.

Mange høydepunkter

Ingar Helge Gimle er den typen som liker å gjøre noe annet innimellom. Derfor har han takket ja til blant annet Skal vi danse, og denne vinteren humor-reality-serien LOL. Men det er skuespiller han er.

– Det beste ved å være skuespiller, er å gå inn i rollene. Jeg tror de fleste skuespillere trives best der. Mange liker ikke all viraken som ofte følger med, men jeg er blitt mer vant til det, og det er alltid hyggelig å møte begeistrede og blide publikummere.

Etter et langt liv som skuespiller, er det mange høydepunkter å se tilbake på:

– Filmen Absolutt blåmandag er i hvert fall ett av høydepunktene. Den ga meg min første Amanda, og regien var ved Petter Næss. På teaterscenen er det nok En handelsreisendes død på Trøndelag Teater. Å spille Sven O. Høiby på film var også spennende, sier han, før han kommer på noe annet stort:

– Boeing Boeing sammen med Kjersti Holmen og Christian Skolmen! Jeg er veldig glad for at jeg fikk spille med Kjersti. Vi fikk begge komiprisen i 2009 for de rollene. Det var like før hun ble syk, sier han tankefull.

Baksmell ble suksess

Hans egen forestilling, Hei, jeg trenger litt hjelp her, jeg, må han minnes på, men den gikk sin seiersgang i mange år, senest i 2020. Også den med regi Petter Næss.

– Jeg hadde aldri trodd jeg skulle klare å skrive en forestilling om mitt eget liv.

Det var en gedigen baksmell på skatten som ble avgjørende, sammen med en smule vennskapelig press fra ledelsen ved Chat Noir.

– Og nå har jeg planer om å skrive mer, røper han så stillferdig at vi nesten går glipp av det.

Det kan vel hende dramaet på vei til tennistrening 19. mai i fjor blir en del av den historien. Og kanskje får vi vite litt om hvordan en bygutt fra Sagene og Torshov opplever livet på vestkanten, der han bor nå, om hvordan det er å hilse på en av de virkelig rike tennis-gutta som lurer på hvorfor han hilser. Han skjønner kanskje ikke at Ingar rett og slett er en snill og høflig kar med god oppdragelse, og en smule humoristisk sans. Og muligens får vi høre hvorfor han kjører rundt som et pizzabud i en liten gul varevogn. Vi får bare vente og se.

Vil lande litt

I mellomtiden kan det jo hende han får spille en av de rollene han fortsatt ønsker å spille en dag: den gamle Peer Gynt, Kong Lear eller faren i Lang dags ferd mot natt.

Uansett har han det bra nå. 68-åringen får stadig nye oppdrag, men tar det gjerne litt roligere.

– Jeg skjønner hvorfor pensjonsalderen er som den er. Man merker jo alderen. Har lyst til å lande litt, ha bedre tid. Det er fint å jobbe slik jeg gjør nå, ha tid til å prate. Jeg har også vært på Teatermuseet og fortalt om livet mitt. Det er hyggelig å gjøre sånne ting. Det er masse fint med livet nå, og det er deilig å tenke på at jeg har levd et liv. Jeg kan for eksempel høre musikken fra Saturday Night Fever og tenke at det er min musikk. Det er viktig å være til stede i nuet også, ikke bare bli helt mimrete. Det er mye å glede seg over ved å bli eldre, sier han fornøyd, før han brått blir alvorlig:

– Det er mye fælt som skjer nå. Tapte liv i Ukraina og på Gaza. Det er store kontraster i menneskets liv. Krig – og fantastisk teknologi, som kan undersøke et hjerte.

Ingen tvil om at Ingar Helge Gimle har kontakt med egne følelser. Å være tett på menneskene han er glad i, og at de har det godt, er viktig for ham.

Mange gleder

Han trenger også påfyll fra en hel haug med interesser og gleder. Det renner ut av ham når vi spør hva han gjør når han trenger å hente seg inn:

– Jeg kan se en god tenniskamp, ringe datteren min, broren min, dra på hytta i Valdres, sitte på kafé her. Jeg er sosial, liker å prate. Jeg ser mye film og teater, og går på utstillinger. Og jeg følger gjerne laget mitt, Manchester City, over et par øl på Bohemen.

På hytta går han helst tur på veiene, liker å se kulturlandskapet, framfor steinlandskapet i fjellheimen.

– Jeg må se liv og røre. Er bygutt, og liker ikke toppturer. Jeg kjører slalåm, men ikke utenfor løypene. For fem-seks år siden tok jeg opp igjen ishockey. Og jeg elsker bordtennis!

All denne entusiasmen er nok både hjertet hans, og en hel haug andre hjerter, glade for.