NRKs Yama Wolasmal, i stormens øye

«Vi forsøker alltid å komme tett på menneskene som står midt oppe i elendigheten. For meg er det viktig å gi dem et ansikt, slik at vi ikke snakker om navnløse tall på begge sider. Dette er fedre og mødre, barn og besteforeldre, og alle har en historie.»

– Møter med mennesker i krise treffer meg rett i hjertet, sier han.

I månedene siden krigen i Gaza startet 7. oktober i fjor har Yama Wolasmal vært fire ganger i Tel Aviv i Israel og rapportert på NRKs plattformer på TV, radio og nett.

– Jeg reiste rett til Israel dagen etter Hamas-angrepet. Krig er krevende å dekke generelt, og konflikten mellom Israel og Palestina spesielt. Vi forsøker alltid å komme tett på menneskene som står midt oppe i all elendigheten. For meg er det viktig å gi dem et ansikt, slik at vi ikke snakker om navnløse tall på begge sider. Dette er fedre og mødre, barn og besteforeldre, og alle har en historie som vi prøver å komme bak, forteller han.

Veier ordene på gullvekt

Å intervjue mennesker som står midt i en katastrofe gjør sterkt inntrykk.

– Når de viser bilder og videoer av familiemedlemmer som har blitt drept er det umulig å forbli uberørt. Det er sterkt å se filmer fra den siste bursdagsfeiringen til et palestinsk barn, eller bilder av en israelsk bestemor som nå er kidnappet av Hamas, sier han.

Etter slike intervjuer har Wolasmal ofte behov for en time out.

– Israel/Palestina er verdens mest betente konflikt, og også i Norge finnes det sterke pressgrupper på begge sider. Ressurssterke samfunnsdebattanter og politikere sørger for at konflikten står høyt på agendaen i nyhetsbildet, sier han.

Wolasmal er bevisst på at alle hans reportasjer følges med argusøyne.

– Jeg tenker meg alltid godt om før direktesendinger, og veier mine ord på gullvekt i frykt for at det jeg sier kan tas ut av sammenheng. Jeg er også alltid nøye med å slippe til begge parter, sier han.

Wolasmal får mange hyggelige tilbakemeldinger fra publikum, som framhever at han snakker forståelig og formidler kompliserte ting på en enkel måte uten å være fordummende.

– Det aller koseligste er når det kommer håndskrevne brev fra eldre seere, eller når de ringer fra resepsjonen i NRK og sier at det har kommet blomster til meg. Det varmer virkelig, sier han.

Store kontraster

På tampen av 2023 ble Yama Wolasmal kåret til Årets medienavn av bransjenettstedet Kampanje, stemt frem av leserne.

«Han har uredd utfordret maktpersoner på begge sider av konflikten og stilt kritiske spørsmål både til israelske ministre og Hamas-ledere. Wolasmal klarer i tillegg å by på egne følelser, som da han sammen med familien fikk kjenne det kraftige jordskjelvet i Tyrkia og Syria nært på kroppen tidligere i år,» står det i nominasjonsbegrunnelsen.

– Det er veldig hyggelig å få en slik pris, jeg ser det som en bekreftelse på at NRK og jeg gjør noe riktig. Det er likevel alltid rom for forbedringer, og viktig å ikke la slike utmerkelser bli en sovepute, sier han.

Wolasmal kaller faget sitt for «representativ journalistikk».

– Det handler om å rapportere om de faktiske forholdene på bakken på best mulig måte, selv om det ikke alltid er mulig med balanse. De sivile lidelsene i Gaza nå er de verste i verden, ifølge FN. Da er det naturlig at vår dekning bærer preg av det, sier han.

Forsøker å leve så normalt som mulig

For Yama Wolasmal er jobben som NRKs Midt-Østenkorrespondent en livsstil.

– Det er vanskelig å legge fra seg all elendigheten jeg har sett når jeg kommer hjem til Beirut. Her har jeg en fantastisk kone og to sunne og friske barn, vi bor i en trivelig leilighet og lever et trygt og godt liv. En viss grad av dårlig samvittighet skyller alltid innover meg når jeg åpner døra hjemme. Da tenker jeg på dem jeg har møtt som kanskje nettopp har mistet et kjært familiemedlem, fått hjemmet sitt rasert eller blitt skadet i et bombeangrep, sier han.

NRK-ledelsen legger til rette for at korrespondentene alltid får mulighet til å hente seg inn etter tøffe reportasjeturer til krigs- og konfliktområder.

– Her i Beirut forsøker jeg å leve så normalt som mulig, jeg leverer og henter i barnehagen og på skolen, feirer bursdager og drar på utflukter med familien. Likevel slutter aldri tankene å kverne i hodet. Det hjelper jo ikke at jeg er fullstendig nyhetsavhengig, sier han.

Wolasmal har laget mobilregler for seg selv som han forsøker å overholde når han er hjemme.

– Under middagen eller når jeg leker med barna legger jeg bort telefonen, selv om det klør i fingrene etter å sjekke de siste oppdateringene, ler han.

Kald start i Norge

Døtrene Laurina (5) og Lydia (3) går på en internasjonal skole hvor engelsk er hovedspråket. Wolasmal behersker i tillegg til norsk og engelsk også pashto, persisk og urdu.

– Hjemme er engelsk det naturlige språket, og Laurina har et så høyt nivå at hun retter på oss hvis vi sier noe feil. Da hender det at vi snur oss vekk, ser på hverandre og hvisker «nerd», ler han.

Wolasmal møtte kona Shara Amin i tenårene og de to hadde en ungdomsromanse i noen uker før de mistet kontakten.

– For 15 år siden sendte hun meg en melding på Facebook. Det skulle bli starten på vårt kapittel, forteller han.

Yama Wolasmal ble født i Afghanistans hovedstad Kabul og var bare tre måneder gammel da familien måtte flykte fra hjemlandet. Faren Mohammad Hassan Wolasmal var redaktør for en avis som opponerte mot det Sovjet-støttede regimet. Foreldrene tok med seg de åtte barna over fjellet til Pakistan, hvor de bodde før de kom som politiske flyktninger til Norge i 1986.

Fikk en drømmestart i Norge

For fire år gamle Yama ble møtet med den norske vinteren et sjokk.

– Det var den kaldeste og mest snørike vinteren på mange år, og jeg husker de meterhøye brøytekantene i Oslo. Siden vi var så mange ble vi plassert i to kommunale leiligheter på Grünerløkka – de eldste søsknene i den ene, og vi yngste og foreldrene i den ved siden av, forteller han.

To yngre søstre ble født i Norge, og i den store familien tok de eldste søsknene ansvaret for de yngre.

– I Norge startet vi på nytt, men vi fikk en myk landing fordi velferdsstaten la til rette for vårt nye liv. Leilighetene på Grünerløkka ble fylt med møbler fra IKEA, og vi fikk en drømmestart i Norge, sier han.

Faren forlot imidlertid aldri Afghanistan i hjertet.

– Han var fysisk tilstede, men mentalt hadde han sitt kall i hjemlandet. Han fortsatte med å gi ut en motstandsavis etter at vi kom til Norge, og levde og åndet for arbeidet. Mamma var bautaen i våre liv, sier han.

Selv etter at faren fikk hjerneslag og havnet i rullestol fortsatte han å leve et aktivt liv fullt av planer.

– Vi fikk mange gode stunder sammen etter at han ble syk. Jeg laget en timeplan for oss barna slik at han fikk besøk hver dag. Han hadde blandede følelser for at jeg fulgte i hans fotspor yrkesmessig, fordi han var redd for at jeg også ville bli like oppslukt av arbeidet slik han var på bekostning av familielivet. Samtidig var han utrolig stolt, forteller Wolasmal.

Vokser av å gå på trynet

Miljøet på Grünerløkka var tøft på 1980-tallet, så Yamas far valgte å sende barna til Ila skole på St. Hanshaugen.

– Vi hadde lang skolevei, men det var nok et smart grep å sende oss til et mer ressurssterkt område. Vi lærte norsk raskt, selv om vi alltid snakket pashto hjemme, forteller han.

Wolasmal begynte på Grefsen videregående skole, men der fant han seg aldri helt til rette.

– Det gikk bra faglig, men sosialt var jeg litt på utsiden som den eneste med innvandrerbakgrunn blant ungdommer fra nabolaget som dro på hytta hver helg. Derfor byttet jeg til Manglerud videregående skole andreåret sammen med flere av kompisene mine. Der hadde jeg det fantastisk sosialt, men faglig gikk det rett vest, sier han.

To uker før vitnemålsutdelingen, som Yama ble spurt om å lede, fikk han beskjed fra rektor om at han strøk i flere fag på grunn av høyt fravær.

– Pappa hadde gledet seg veldig til å komme den dagen, og jeg gruet meg fryktelig til å fortelle ham at jeg hadde strøket. I stedet for å bli sint sa han at man alltid vokser av å gå på trynet. Det er noe som har festet seg, forteller han.

Forberedt på å møte veggen

I det påfølgende året tok Yama opp seks fag på Bjørknes, og fullførte med fire seksere og to femmere. Han har studert både i Volda, Australia og på Blindern, men siden han tidlig fikk en fot innenfor journalistikken fullførte han aldri noe studium.

– Jeg fikk min første sak på trykk i lokalavisa Løkka Tidende som 17-åring, og fikk etter hvert vikariater i Dagbladets samfunnsavdeling. I 2007 fikk jeg et vikariat i utenriksavdelingen i TV2, og året etter fikk jeg fast jobb der, forteller han.

Høsten 2017 kom Yama Wolasmal til NRK som en del av en satsing på nyheter. Etter tre uker ble han headhuntet til Dagsrevyen, hvor han jobbet frem til han fikk jobben som Midt-Østenkorrespondent med ansvar for 17 land.

– Jeg er forberedt på å bli rammet av den såkalte «korrespondentsyken» når vi flytter hjem til Norge. Jeg kommer nok til å møte veggen på et tidspunkt etter å ha stått midt i stormens øye i fire år. Jeg prøver å forberede meg på den norske hverdagen ved å snakke med andre korrespondenter. Heldigvis er NRK en stor organisasjon med mange spennende muligheter, sier han.