Kjemper for et aldersvennlig Norge

«Vi må tenke nytt om det å skape et samfunn der det er bra å bli eldre. Skal vi nå FNs bærekraftmål, må vi ha et aldersvennlig samfunn, for målene handler om mye mer enn klima.»

Vi møtes på Bygdøy i Oslo en vindfull dag i juni, for ved sjøen og i naturen føler Wenche seg hjemme, selv om Oslofjorden ikke akkurat likner Romsdalen der hun kommer fra. Hun pendler mellom Oslo og Ålesund, hvor senteret er plassert, så hyppig kontakt med Nordvestandet er sikret. Hun har også fritidsbolig i Eresfjorden som hun ofte besøker sammen med forskermannen sin. Hjemme er både i Romsdalen og i Oslo. Den dagen hun selv slutter å jobbe, blir det enda litt mer landlig liv. Men det er nok å gjøre før hun kommer dit:

Forpliktende samarbeid

– Vi er et kunnskaps- og innovasjonsmiljø som jobber for at eldre skal kunne leve gode liv og klare seg selv så lenge som mulig. Vi ligger under Helsedirektoratet, og dermed under Helse- og omsorgsdepartementet, men demografiutfordringene kan ikke løses innen helse- og omsorg. Samarbeidet med kommunene er viktig, og utfordringene må løses innenfor alle sektorer.

Bakteppet er et aldersvennlig samfunn. 230 av landets kommuner er med i et nettverk der de forplikter seg til å jobbe for å bli aldersvennlige. Det handler om å tenke helhetlig på områder som transport, boliger, uteområder, frivillighet og kultur.

– Universelt utformede uteområder er gode både for eldre med rullator og for foreldre med barnevogn, sier Wenche, og nevner som et eksempel at hennes egen mor ble rasende da gågata på hjemstedet ble belagt med brostein slik at hun ikke klarte å komme seg fram med rullator.

Enkeltmennesket og samfunnet

Senteret for et aldersvennlig Norge henvender seg både til storsamfunnet, kommunene, og til enkeltmennesker og arbeidsplasser.

– Vi må hver enkelt planlegge for vår egen alderdom. Ifølge en undersøkelse vi har gjennomført, mener åtte av ti at vi må planlegge mer for å få det godt som eldre, forteller Wenche.

Det innebærer å ha et bevisst forhold til egen situasjon. Kan jeg bli gammel i dette huset? Kan det bli ensomt her? Hva vil jeg trenge å ha i nærheten? Tar jeg godt nok vare på vennskap, og burde jeg kanskje ha noen venner som er yngre enn meg?

Hun mener også at arbeidsgivere må være seg sitt samfunnsansvar bevisst:

– Tenk deg at lederen tilbyr et nytt kurs, og du takker nei fordi du snart fyller 67. Da kan lederen si: Jeg synes du skal ta det kurset, slik at du kan jobbe litt lenger om du vil. Vi trenger deg her om du vil henge med faglig.

Mening i livet

For svært mange er jobben er viktig del av identiteten. Når det er slutt, må vi ha noe annet å gjøre, Det er det også viktig å ha tenkt gjennom. Skal du jobbe frivillig, ta opp igjen en gammel hobby, være en aktiv besteforelder eller reservebesteforelder? Vi trenger mening i tilværelsen og vi trenger å møte andre mennesker.

– Vi må også ta det ansvaret vi kan for egen helse, uten at vi i Senteret for et aldersvennlig Norge skal vifte med pekefingeren. Å være aktiv forebygger mange plager, men storsamfunnet og kommunene må legge til rette, sier Wenche, som selv prioriterer å trene styrke og balanse.

Når man leser om et samfunn med stadig flere eldre, kan man få inntrykk av at det er en tsunami med stort skadepotensial som truer samfunnet vårt, men Wenche Halsen og stadig flere med henne, tenker annerledes.

– Det er bare tolv prosent av eldre mellom 70 og 80 år som mottar helse- og omsorgstjenester. Mange er også villige til å betale for tjenester som husvask og snømåking for å kunne bo lenger hjemme og ha det bra, kommenterer hun.

Jobber for å endre holdninger

Det var etter et langt liv innen media og kommunikasjon at Wenche havnet i jobben som leder for det viktige senteret med adresse Ålesund:

– Jeg var innleid konsulent i Helsedirektoratet mens senteret var på prosjektstadiet, og da det skulle bli en realitet søkte jeg jobben og fikk den – etter 21 år i konsulentbransjen.

Og engasjementet er det ingen ting å si på. Hun mener det aller viktigste de gjør, er å jobbe mot alderisme og endre holdninger slik at eldre mennesker blir sett på som ressurser som har mye å bidra med.

– Eldre er like forskjellige som mennesker innen andre aldersgrupper, kanskje enda mer ulike, etter lange liv.

Digitaliseringen er et annet viktig innsatsområdet for senteret.

– Det er 600 000 ikke digitale her i landet. Det er mange mennesker. Over 80 prosent av dem er over 65 år. Og vi springer fra enda flere fordi utviklingen går så fort. Når man slutter å jobbe er ikke IT- hjelperne der med oss hjem. Her har myndighetene er kjempeansvar. Faren er at vi får et A- og et B-lag, og det blir fort en trussel mot demokratiet. Folk må selvsagt også ta et ansvar på dette området, men det må legges til rette med kurs og så videre. Og det må også finnes en løsning for dem som aldri blir digitale, understreker hun.

Unngå sutring!

Wenche er også opptatt av at eldre selv må ta tak, tørre «å rekke opp hånda» og være synlige:

– Vær på tilbudssiden, bidra med kunnskap og engasjement, også i politikken. Det nytter ikke bare å klage. Sutrete folk, verken gamle eller andre, er det ingen som vil høre på likevel.

66-åringen synes hun har en veldig spennende og viktig jobb, og er opptatt av at eldre mennesker må bli sett på som noe annet enn et problem.

– Vi må tenke nytt om det å skape et samfunn der det er bra å bli eldre. Skal vi nå FNs bærekraftmål, må vi ha et aldersvennlig samfunn, for målene handler om mye mer enn klima. Jeg opplever at noe skjer, men endringene som trengs er ikke gjort over natta. Dette er en stor samfunnsendring, som det er fint å kunne bidra til.

Viktig samarbeid

For å få til denne store jobben, har Senteret for et aldersvennlig Norge mange gode samarbeidspartnere. I Rådet for et aldersvennlig Norge sitter mange ressurspersoner som kan bidra til det viktige arbeidet, deriblant Pensjonistforbundets leder Jan Davidsen. Rådets første leder var Trude Drevland, i dag er det ledet av Berit Brørby, og Senteret for et aldersvennlig Norge er sekretariat for rådet.

– Vi jobber også tett med 30 ulike partnere fra næringsliv, organisasjoner og forskningsmiljøer. Hensikten er at også de skal møte hverandre, slik at de sammen kan tenke nytt og finne gode løsninger. Flere av samarbeidspartnerne sitter også i rådet.

Internasjonal bevegelse

Tidligere i år var Wenche Halsen en tur i Genève forbindelse med at Norge ble med i Verdens helseorganisasjons (WHO) globale nettverk for aldersvennlige byer og lokalsamfunn, gjennom Senteret for et aldersvennlig Norge.

– Vi jobber lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Norge var først i Norden inn i nettverket til WHO. Irland er det landet som har komet lengst. I nettverket deler vi kunnskap og erfaringer, forteller Wenche.

Hennes bakgrunn fra journalistikk og kommunikasjon ser hun selv på som en stor fordel:

– Det vi driver med er med er jo egentlig en eneste stor kampanje for å endre holdningene til eldre. Kommunikasjon er viktig. Skal du få til noe må du ha mål og retning, og kunne fortelle om det.

Landsbytankegangen

I oppveksten hadde Wenche et tett og godt forhold til bestefaren sin. Han fungerte som en far for henne, inntil hun fikk en stefar da hun var ti.

– Han var en veldig viktig person for meg. Besteforeldre er en ressurs, men også eldre uten barnebarn kan bety mye for barn. Nå holder vi på med et prosjekt der eldre kan bidra for idrettslag for eksempel. Foreldrene har jo så travle liv. Jeg tror vi i større grad må komme tilbake til landsbytankegangen, med tettere forhold i lokalmiljøene. Det finnes kommuner som jobber med dette, og i Ulsteinvik har de flyttet «alt» innenfor en 300-meters grense. Da trenger heller ikke hjemmesykepleierne å bruke 70 prosent av tiden sin i bil, og det er enklere fro eldre å være sosiale.

Fingernem

Wenche betegner seg selv som et ganske sosialt vesen, som liker å være sammen med familie og venner. Hun er også glad i å være lat kombinert med håndarbeid.

– Jeg broderer puter og strikker, har tatt det opp igjen etter mange års pause. Min første utdannelse fikk jeg innen kjole- og draktsøm. Det eneste målet i livet den gangen var å bli Romsdalens svar på Per Spook. Men jeg var ikke god nok til å tegne, så da ble det journalistikk i Volda i stedet, forteller hun med et smil.

Hun sydde sine egne klær fra hun var tolv år, og møtte til første skoledag i selvstrikket genser. Lille Wenche begynte å strikke da hun var fire år, med mamma som læremester. Hun har ingen egne barn, men har likevel flere i livet sitt.

– Jeg er tante til fire i alderen 18-22, og har gleden av å være supertante, sier hun stolt, og forteller at dagen etter skal hun øvelseskjøre med et av tantebarna.

Pensjonisten Wenche

Om noen år er hun selv pensjonist, og hun har selvsagt tenkt på hva det vil bety:

– Jeg tenker at jeg vil trappe ned etter hvert. Jeg vil fortsette å være sosial, og sørge for å ha mening i livet, noe å stå opp til. Men det skal være lov å ta det med ro også. Noe reising blir det, men mindre en jeg tenkte meg for noen år siden. Kanskje skal mannen min og jeg drive litt med sjølberging ved huset i Romsdalen. Men jeg kommer fortsatt til å være mye i Oslo. Jeg har vært her siden jeg var 20.

Hun har en å se opp til som pensjonist, et forbilde som rakk å bli 90 år:

– Min mor, Kari. Hun var en som gikk foran og fikk til mye med lite. Hun var modig, stilte krav, var klok, raus og ualminnelig omsorgsfull.

Artikkelen har stått på trykk i magasinet Pensjonisten. Medlemmer får bladet tilsendt hjem, og kan lese alle utgaver av bladet digitalt ved å logge inn.