HURRA VI LEVER LENGERE!! - ÅPENT MØTE ONSDAG DEN 25.09.19 KL 12.00
STED: PENSJONISTEN

Møt professor Bjarne Jensen - en av Pernsjonistforbundets ressurspersoner.
Sitat: «De negative økonomiske konsekvenser av at vi får en større andel eldre er grovt overdrevet og kan karakteriseres som en bløff.»

Ingress: Reformer og tilpasning til nye utfordringer og muligheter er nødvendig for å opprettholde og utvikle et godt og effektivt samfunn. Men feile fakta og misvisende kunnskap fører ikke til gode reformer. Den feile forståelsen at velferdsstaten på grunn av «eldrebølgen» ikke er bærekraftig, brukes stadig som argument for å svekke flere av velferdsordningene som har bidratt til at vi har en jevn inntektsfordeling og høy sysselsetting og at Norge stadig rangeres som det beste land å leve i av organer i FN og OECD.

Vi lever lenger

i Norge lever lenger og får flere friske leveår. For eksempel kan dagens 65-åringer gjennomsnittlig forvente 20,5 framtidige leveår. I 2060 regnes med at gjenstående leveår for en 65 - åring vil øke med nesten fem år til 25,2 år. Dette er en suksess for det norske velferdssamfunnet. For i henhold til Eurostats prognoser er det ikke bare antall leveår som vil øke. Antall friske leveår vil øke mest. Norge sammen med Sverige er de land i Europa hvor antall friske leveår ventes å øke sterkest. Dette bidrar til at andelen personer over 65 år forventes å øke fra 16,1 prosent av befolkningen i dag til 24/25 prosent i 2060.

Denne suksessen bekymrer mange. Påstanden er at det blir for få yrkesaktive til å finansiere framtidige helsetjenester, eldreomsorg og pensjoner, og at det velferdssystem vi har utviklet må bygges ned. CIVITA skriver: «Mens fem personer i arbeidsdyktig alder skulle spleise på utgiftene til en pensjonist 1970, vil det i 2060 bare være 2,5 til å dele den samme regningen». Inspirasjonen til utsagnet finner vi i de senere års Perspektivmeldinger fra både regjeringene Stoltenberg og Solberg. Disse framstillingene av eldre som økonomisk byrde er misvisende og en grov overdrivelse. De har dessverre fått fotfeste hos mange av våre viktigste politikere og andre beslutningstagere.

Forsørgerbyrden

De som ikke er yrkesaktive kan deles i tre grupper:

Barn og ungdom som tar utdannelse.

Eldre som ikke deltar i yrkeslivet.

Personer i yrkesaktiv alder som ikke deltar i arbeidslivet. Primært har det helsemessige årsaker og at det ikke er tilgjengelige arbeidsplasser.

Når forsørgerbyrden skal vurderes kan vi derfor ikke bare ta hensyn til de eldre. Vi må se på den samlede forsørgerbyrde og ta hensyn til både de eldre og barn og ungdom under utdanning. Andelen av befolkningen som er under 24 år forventes å synke fra 31 prosent i dag til 26/27 prosent i 2060. Det må også tas hensyn til at de eldre får flere friske leveår og at pensjonene levealderjusteres. Da får vi et annet bilde av den såkalte forsørgerbyrden. Andelen «eldre» og barn og ungdom av den samlede befolkning vil ikke øke, men holde seg stabil fram til 2060. De negative økonomiske konsekvenser av at vi får en større andel eldre er grovt overdrevet og kan karakteriseres som en bløff.

Forsørges de eldre av de yrkesaktive?

Flertallet av de eldre må ha vanskelig for å forstå at de finansieres av de yrkesaktive. De har inntekter og formue selv, de betaler sine skatter og avgifter, er de viktigste bidragsytere i frivillig sektor og yter betydelig støtte til familie og venner. Tre firedeler av de eldre mottar ingen omsorgstjenester fra kommunene. Beregninger viser at den frivillige innsatsen står for flere årsverk i pleie og omsorg enn den offentlige innsatsen. De eldre har betalt for sin pensjon i et langt yrkesaktivt liv gjennom avgifter til folketrygden og til egne pensjonsordninger. Utbetalingene til kommunale og private tjenestepensjoner kommer fra pensjonskasser og forsikringsselskaper som pensjonistene selv har betalt inn til gjerne i 30 til 40 år. En kan også spørre om omdøpingen av Oljefondet til Statens Pensjonsfond Utland bare var kosmetikk?

Hvorfor misvisende informasjon?

Velkjent fra samfunnsvitenskapene er at oppfatninger/opplevelse av krise øker mulighetene til endringer og reformer som flertallet av innbyggerne ikke er tjent med. Dette vet erfarne politiske aktører og det benyttes i den politiske kampen om hvilket samfunn vi ska utvikle. Eksempel er sykehusreformen fra 2001. Den gikk ut på å fjerne representanter for befolkningen fra styringen av sykehusene og organisere dem etter mønster fra store kommersielle konserner. Bløffen som ble lansert var at Norge hadde verdens høyeste helseutgifter uten å oppnå resultater som stod i forhold til det. I ettertid er det godt dokumentert at Norges helseutgifter er omtrent på samme nivå som våre naboland og omtrent på gjennomsnittet for europeiske land.

Pensjonsreformen

Den største reformen basert på misvisende informasjon om konsekvensene av «eldrebølgen» er pensjonsreformen. Behovet for levealderjustering når vi får flere friske leveår har ikke vært det store problemet. Utfordringen er å lage skjermingsordninger for dem som ikke er så heldig at de kan arbeide lenger. Men var det fornuftig å senke alderen for å starte uttak av alderspensjon fra folketrygden fra 67 til 62 år? Det har ført til økning i folketrygdens utgifter på nesten 20 milliarder koner per år. Var det fornuftig å stimulere til å ta ut pensjon når en har full arbeidsinntekt som senere må betales ved å bli en fattigere pensjonist? Halvparten av denne pensjonsregningen er sent til dagens pensjonister. Underreguleringen av pensjonene i forhold til lønns og prisutvikling gir nå innsparinger i størrelsesorden nesten 10 milliarder per år. Men er det fornuftig og rettferdig?

En raritet er at personer i offentlig sektor som arbeider etter 67 år hvert år får redusert den tjenestepensjon de har betalt for i 30 til 40 år. De fortsetter å betale for pensjonen, sparer stat og kommuner for utgifter til tjenestepensjon, betaler mere skatt bidrar til økt verdiskapning ved økt BNP. Fortsetter de å jobbe til de er 73 år så er tjenestepensjonen borte. Denne molbopolitikken er det nå bare Høyres statsråd i Arbeids og sosialdepartementet som forsvarer

Edruelige reformer

Et samfunn i utvikling trenger reformer, men feile fakta gir ikke gode reformer.

0 resultater