Livet til personer med demens på sykehjem.


Det glemte, forsømte og bortgjemte folket.
Som aktivitetsvenn i snart et år for en mann som bor på sykehjem her i Kongsberg, har jeg lyst til å komme med noen betraktninge og innspill.
Mannen vil jeg her kalle Bjarne. Bjarne er fysisk sprek til å være i midten 80 årene, men han lever med demens. Han har vært en aktiv friluftsmann i hele sitt liv. Nå bor han på sykehjem, men savner hjemmet og friheten til å styre sin hverdag. Så vi drar på biltur eller går tur i nærområdet av sykehjemmet 1 til 2 ganger i uka. Men bilturene er mest populære. Bjarne er godt kjent i et stort distrikt og på våre mange turer forteller han historier og viser hvor venner og kjente bor. Han forteller om gamle bygninger eller steder vi passerer. Når vi nærmer oss sykehjemmet pleier han å si. Dette har vært en fin tur.


 

En dag vi var på en av våre turer spurte jeg Bjarne han trivdes du med å bo på sykehjemmet? Bjarne var klar i sitt svar. «Nei det gjør jeg ikke. De som bestemmer forstår ikke hvordan det er å bo slik. Det er ingen som trives med å bo slik som vi gjør, det er som å være i fengsel. Jeg kommer ikke ut, jeg har så lyst til å gå ut, men døra er jo låst. De som bestemmer skulle prøvd å bo slik. Vi sitter jo bare å ser inn i veggen.» Da jeg minner om at de har tv, er svaret; «Tv, det står der å flimrer. Det er jo ingen som vil se på det samme.» På spørsmål på hva han kunne tenke seg å gjøre svarer han: «Et ballspill helst biljard, det har jeg spilt mye, men et biljardbord er jo dyrt så det blir det aldri.» På spørsmål om han ville brukt et treningsrom, sier Bjarne at det skulle han gjerne gjort, for han har trent slik før. Det er sikkert de som vil si. Kan en med demens ha slike så klare tanker? Jo, Bjarne er ikke dum, selv om han glemmer. Kanskje skulle de som bestemmer, (politikere og administrasjon) lytte til Bjarne.


 

Jeg har selv vært pårørende og gjennom det opplevd fortvilelse, ensomhetsfølelse, angst for fremtiden, sinne og en stor skyldfølelse.

Jeg bodde tidligere i Spydeberg. Etter kona døde var jeg aktivitetsvenn for to menn med demens, så jeg har noen års opplevelser på avdelinger for personer med demens. Avdelingene i Spydeberg og Kongsberg er nærmest en kopi av hverandre. Jeg ser ensomheten, folk kjeder seg og for mange er hjemlengselen med på å forsterker mistrivselen. Det er ikke mye latter å høre eller glede å se i ansiktene på beboerne. Stillesitting, samt mangel på aktiviteter, er og blir en stor årsaken til mistrivsel. Det er også med å forverrer sykdommen og det kroppslige forfallet.


 

Hvorfor forteller jeg om Bjarne? Jo fordi i 2015 var det ca. 78 000 eller ca. 1,5 % av befolkningen led av demens. Dette er de tilfellene man kjenner, men mørketallene er store. Det koster samfunnet mer enn kols, diabetes, hjertesykdommer og kreft til sammen. En kjent lege i Østfold og aktiv i demens saken Lorentz Nitter sa. Hadde samfundet behandlet kreftsyke like dårlig som de behandler de demente ville helsemyndighetene grepet inn.

Debattredaktøren Solveig Sandelson i Stavanger Aftenblad skriver. «Det tar i gjennomsnitt tre år frå dei første symptoma blir tydelege og til diagnosen blir gitt. Tre år etter diagnosen er halvparten på sykehjem. Og i tida før har pårørande, ofte ein ikkje ung og sterk ektefelle, brukt eit årsverk bare på omsorg».

Avdelingsdirektør Anne Reneflot ved avdelingen for psykisk helse ved Folkehelseinstituttet sier: «Tallene vi har på demens er ikke gode og det er en utfordring at vi ikke har norske tall. Vi har økt anslaget fra 70 000 til mellom 84 00 og 104 000».


 

Forskningssjef Geir Selbæk ved Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse påpeker at de usikre tallene gjør det vanskelig å planlegge arbeide med demens. Og at det for tiden pågår en befolkningsundersøkelse i Norge på demens som sluttføres våren 2019. Da vil vi vite mer, når vi i løpet av 2019 for første gang får et norsk tall på dette

.

Individuell tilpasset trening og aktiviteter:

Hva kan vi gjøre nå? Jo det viser seg at aktiviteter og trening er terapi også for mennesker med demens. Trening er med på å gi dem et rikere og bedre liv. Dette er ikke noe som krever årelang utredning til, men vilje til handling. Jeg vil her vise til forskning som underbygger det.


 

Rådgiver Sonja Balci OsloMet - storbyuniversitetet skriver i en artikkel på forskning.no

«Hele 80 % av eldre på sykehjem har demens, og de blir som regel stillesittende, inaktive og preget av apati og søvn. Løsningen er intensiv styrketrening. Det gjør beboerne mindre apatiske i følge forskningen til Elisabeth Wiken Telenius som er forsker og fysioterepeut ved Høyskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Hun sier videre. Kommunene burde derfor få flere fysioterapeuter inn i eldreomsorgen, slik at beboerne på sykehjem får daglig fysisk aktiviteter og aller helst individuell tilpasset trening».


 

Wiken Telenius har studert 170 beboere med demens på 18 sykehjem. Halvparten trente intensiv styrke- og balansetrening to ganger i uken, mens den andre halvparten i kontrollgruppen deltok i sosiale aktiviteter. Sistnevnte gruppe var med på blant annet spill, samtalegrupper, korte gåturer til sansehagen og musikkaktiviteter. Den intensive treningen ble ledet av fysioterapeut og varte i 12 uker. Resultatene viser at treningsopplegget ga deltakerne mye bedre balanse og styrke. Studiene tyder også på at trening også ga en effekt på apatien. Beboerne som trente ble mindre apatiske enn beboerne i kontrollgruppen som ikke hadde trent. Resultatet viser også at treningen hadde positiv effekt på uroligheten som mange med dement opplever.


 

Denne studien viser at eldre med demens kan trene effektivt og klarer å ta imot instruksjoner, selv om mange har redusert forståelse og dårlig språk. Det er aldri for sent å sette i gang, men de trenger å motiveres og få hjelp. Likevel frarøver vi sykehjemsbeboere muligheten til fysisk aktiviteter, understreker Wiken Telenius.Hun påpeker også: «Livet er ikke slutt om du kommer på sykehjem og det burde ikke være som et venterom før døden».


 

Nye boformer for personer med demens på sykehjem:

Så til dere som bestemme, dere behøver ikke finne opp kruttet på nytt.

Nytenkningen er allerede startet og satt ut praksis, Nå er det bare å hive seg på å være med på utviklingen og ikke komme diltende etter.

 

I Nederland er det bygd en landsby De Hogeweyk for personer med demens utenfor Amsterdam, hvor det bor 152 personer med demens. Her bor de i mindre boliggrupper utformet mest mulig som et hjem. Her har de tilgang til større uteareale hvor de kan bevege seg fritt. Den hjemlige stilen, hverdagslivet og trivsel har erstattet institusjonspreget og lange korridorer. De har satt sammen beboere etter interesser, for eksempel blir de som liker musikk eller hagestell plassert sammen.Inne i landsbyen er det et sosialt liv med 35 forskjellig klubber, pub, restaurant, teater som også trekker til seg folk utenfra, bare for å nevne noen.


Når jeg har brukt De Hogeweyk som et eksempel er det fordi det er den første landsbyen for personer med demens. Det er også bygd i Danmark og er under utvikling i Oslo, Bærum, Sandefjord og brakt på bane i Stavanger. Lokale forhold og særpreg kan være med å prege utformingen av en slik landsby. Det som er viktig er at uteområdet blir langt større

enn dagens sansehager (for eksempel minimum 7 000 m2), og at boligene blir utformet med et hjemlig preg. Bort fra dagens sykehuspregete rom. Det må også legges til rette for trening under veiledning, deltagelse i aktiviteter, bort fra pasifisering og mistrivsel.


 

Til slutt vil jeg si. De som er pleiere på sykehjemmene gjør en god jobb. De har mange harde dager og netter, hvor nettene kan være verst med lav bemanning.

Det er de med det politisk- og administrative ansvaret som skal utforme en verdig omsorg i den siste fasen av livet for mennesker som lider av denne alvorlige sykdommen.



 

 

0 resultater