Møt godfotens far, Nils Arne Eggen i portrettet. Foto: Bjørn Christiansen

Godfotens far

«Uansett hva som skjer, må du prøve å bruke det til noe positivt», lyder Nils Arne Eggens trosartikkel. Den har han levd etter i snart 75 år.

 Den store helten i Nils Arnes barndom var storebror Torbjørn. Han var jurist og bodde i byen. Da Nils Arne var 15 år, døde storebroren i en drukningsulykke. Uten forvarsel mister han det mennesket han beundrer mest i verden – storebroren Torbjørn.

– Det var grusomt. Men samtidig lærte jeg noe viktig, nemlig at en tragisk og negativ opplevelse også kan føre med seg noe bra. Jeg måtte plutselig ta mer ansvar, og for meg ble det et positivt løft inn i voksenlivet. Jeg fikk et avklart forhold til døden, og innså at vi mennesker ikke må gå rundt å tro at tragiske ting aldri kan ramme oss. Det er en farlig livsløgn, for da kan overraskelsen og sorgen bli så voldsom at den kommer helt ut av dimensjoner.

Dixieland i Orkdal

Men oppveksten i Orkdal var slett ikke bare sorg og alvor. Der startet Nils Arne en fotballkarriere som pågår fremdeles, og en skihopperkarriere som strakk seg til drøyt 90 meter. Han spilte gladjazz – i et band med det noe utrønderske navnet Dixieland Boys. I begynnelsen trakterte han trompet, men skjebnen ville at det dukket opp en annen trompetist som var merkbart bedre enn Nils Arne, og sistnevnte ble bedt om å spille trombone isteden. Men forskjellen på trompet og trombone var større enn som så, og da Nils Arne hadde sin første øvingsøkt i kjellerstua hjemme, kom mora løpende i den tro at det var ei ku som hadde forvilla seg inn i huset. Nederlag er til for å omdefineres, tenkte Nils Arne, og ikke lenge etter dukker han opp som den nye trommeslageren i Dixieland Boys.

Fotball-lærer’n

Selv om Nils Arne til de grader assosieres med fotball, er han i egne øyne først og fremst lærer. Men veien til lærerkarrieren var nokså tilfeldig.

– Ja, russetida fikk en «uant» konsekvens som fikk navnet Knut Torbjørn, og da måtte jeg jo ha meg en jobb. Det var lærermangel på den tida, og nybakte artianere var ofte løsningen for en opprådd rektor. Jeg fikk jobb på folkeskolen på Orkanger, og der møtte jeg et rutinert kollegium som tok meg imot på en varm og inkluderende måte. De lærte meg enormt mye, og uten å vite det var de formidlere av Godfot-teorien, som senere ble utvikla i Rosenborg. Så jeg endte opp som lærer. Først vanlig lærer, og deretter fotball-lærer.

Kan du gi et to-minutters kurs i Godfot-teorien?

– Godfot-teorien er en pedagogisk sannhet, i hvert fall for meg. Det er å ta utgangspunkt i det elevene eller fotballspillere er gode i, altså godfoten deres. Navnet er henta fra gammeldansen og jazzen, altså godfoten som holder takten. Først må man bli bedre i det man allerede er god i, altså skape en mestringsplattform, og da, men ikke før, kan du bli bedre i det du ikke er så god i. Da har du fått læringsenergi! Dette har jeg erfart hundrevis av ganger som lærer, og alle har en godfot.

Den andre hovedingrediensen er «å spille andre gode», altså hjelpe andre til å prestere optimalt. Den viktigste forutsetningen for suksess, er å unne andre suksess, sa Kon Fu Tse.

Mye av Godfot-teorien er skapt og utprøvd på gressmatta på Lerkendal, så vi kan like gjerne kalle det for Rosenborgfilosofien.

Nils Arnes plass

At Nils Arne setter likhetstegn ved sin egen undervisningsfilosofi og fotballklubben Rosenborg, er særdeles rimelig. Fotball, Rosenborg og Nils Arne Eggen er nemlig noe bortimot en hellig treenighet for mange trøndere, og høsten 2014 ble det uttrykt i klar symbolikk: Borggården på Lerkendal stadion fikk navnet «Nils Arnes plass.»

– Ja, men det var mot min stemme. Men når det nå en gang ble sånn, må jeg få minne om at det er plass til flere på Nils Arnes plass, en statue av Odd Iversen er allerede planlagt.

Er Odd Iversen den største gjennom tidene?

– Det er jo vanskelig å sammenligne, men Odd hadde alt, både fysisk, teknisk og ikke minst taktisk. Og så hadde han det vi kan kalle flueøyne, sånne som ser i minst 17 fasetter.

Deg sjøl som fotballspiller, sammenlignet med Odd?

– Det er lett å svare på: Jeg var ikke i nærheten av han.

Men som trener er det ikke mange som slår deg?

– Der har jeg nok mer å vise til, i hvert fall.

Ditt største fotballøyeblikk?

– Det var veldig stort da Rosenborg slo ut Milan av Champions League og gikk videre til kvartfinalen. Men Rosenborgs beste fotballkamp ble spilt i Tyskland. Borussia Dortmund leda bundesligaen klart, og så kom Rosenborg og slo dem 3-0. Da ble det tyst på tribunen, ja. Sjøl de som hadde konsumert en tank øl hver seg før de kom, kvitterte med ett minutts stillhet.

Apropos utlandet, du skiller deg veldig fra utenlandske managere i påkledningen. Har du bare Adidas-jakker og joggebukser i klesskapet?

– Nei da, men du får ikke meg til å stille i dress på trenerbenken, nei. Jeg vil være på linje med spillerne, helt fra oppvarminga og til kampen blåses av.

Hva er det beste og det verste med fotball?

– Det beste er at fotball utvikler sosiale ferdigheter på en helt unik måte. Det er derfor jeg fortsatt har stor glede av å være fotballtrener i min altfor høye alder. Det som ikke er bra er at fotballen er blitt overkommersialisert. At unge gutter flyr rundt i kortbukse og tjener en million i uka, er fullstendig meningsløst. Det er en hån mot all den arbeidsledige ungdommen vi har i dag, særlig i Sør-Europa.

Lyrikken

Å spørre Nils Arne Eggen om fotball er en risikabel øvelse – han kan antagelig snakke i dagevis. Det gjelder å bytte tema, for eksempel til skole, for der var han vel vant til å trekke pusten etter 45 minutter.

Tidligere NRK-kjendis Eva Bratholm hadde Eggen både som klasseforstander og norsklærer og det var visst bra: «Nils Arne var rolig, avbalansert og inspirerende. En strålende lærer!»

– Det var på Ringve det, og der var det forsøksgymnas på den tida. Vi hadde litteraturklasser med mye «learning by doing», det vil si at vi spilte mange av tekstene. Ibsen og Nordahl Grieg slo godt an, husker jeg. Når elevene var en del av den praktiske utførelsen, levde de seg inn i det og ble mer motiverte til å jobbe med detaljer og vanskelige tolkninger.

«Learning by doing» er jo forresten enda viktigere på fotballbanen: Der måles jo all kunnskap i det du mestrer i praksis.

Der var vi tilbake til fotballen igjen, men la gå! Du er trolig den fotballtreneren i verden som er mest glad i lyrikk. Hvorfor er du så begeistret?

– Fordi lyrikken er som en sammenfattet roman. Aller best ser vi det i moderne dikt, som mangler både rim og tradisjonell rytme. Noen få ord blir en fortettet fortelling som skaper en dyp indre opplevelse hos leseren. Det er godt gjort, det.

Men du startet ikke med moderne lyrikk?

– Nei, nei, det var faktisk Prøysen som vekket min interesse for lyrikk. Sangene hans har en enkelhet og en folkelig visdom som jeg liker veldig godt. Jeg spurte om å få legge opp Prøysen-tekster til muntlig eksamen på gymnaset, men det fikk jeg ikke lov til. Han var visst ikke godkjent i litterære kretser på den tida. Det skuffa meg.

Nær politikken-opplevelser

Nils Arne fikk også ukentlig påfyll av arbeiderlitteratur i oppveksten. Faren var lokal Ap-politiker og leste gjerne høyt fra Arbeidermagasinet for den oppvoksende slekt.

– Jeg husker godt at han leste «De nære ting», da fikk jeg en opplevelse av at lyrikk kan si oss noe viktig.

Du har lest dikt i fotball-garderoben også.

– Ja, til og med gitt ut ei bok sammen med Ola By Rise: «Dikt i garderoben.» Lyrikken kan gi både innsikt og glede til alle – også til fotballspillere.

Du var nær ved å havne i politikken du også, da Jagland ringte og ville ha deg med i regjering. Gikk vi glipp av en kulturminister med «champions leaguekvaliteter».

– Nei, absolutt ikke. Jeg hadde jo ikke noe erfaring fra «korridorene», som det heter. Det var en trend på den tida at regjeringen skulle ha minst én kjendis-statsråd som var henta inn fra et annet område enn tradisjonelle politikere. Som for eksempel da Anne Holt ble justisminister. Nei, kona mi la den ballen helt dø da hun fikk høre at jeg var blitt forespurt: «Da mått dæm ha vårre opprådd!»

Livets alvor

Drøyt femti år etter at Nils Arne mistet storebroren sin, opplever han igjen tap av mennesker som står ham svært nær. Kona, Karin, dør av kreft i 2011, og under et år senere blir livet uutholdelig for sønnen Knut Torbjørn som led av alvorlig psykisk sykdom. I begravelsen til sønnen holdt Nils Arne tale og avsluttet med et bilde han og sønnen ofte hadde brukt når de snakket om livet: «…det er tungt og trist å stå her og si farvel. Men heldigvis er det slik, at om livet alltid er lyst, ser vi ikke stjernene.»

Hvordan klarte du å bruke et så optimistisk bilde i et så tungt øyeblikk?

– For meg er det en dyp sannhet i det bildet. Livet er sammensatt, og det er skjørt. Men nettopp i en  sånn situasjon blir det veldig tydelig for meg at det eneste vi kan gjøre, er å ta med oss de gode minnene og gå videre.

Og nå går du videre med ny nyre?

– Ja, jeg er optimistisk, og formen er oppadgående. For to år siden ble jeg rammet av akutt formsvikt. Jeg trodde det var hjertet, men det var ei nyre som var kaputt. Og nå har jeg fått ny nyre av min egen datter. Det er jo ei solskinnshistorie. Jeg ble tatt vare på av et helsevesen som er i Champions League for å si det på fotballsk. For meg er det helt ubegripelig at helsevesenet i Norge skal få så mye kritikk! Vi har hatt det så godt så lenge i Norge, vet du. Vi oppfatter snart alt som en rettighet, at det er en rettighet å bli frisk, men det er det jo ikke. Det er en mulighet, med god hjelp og gjerne litt egeninnsats attpå.

Hvilke framtidsplaner har en 74 år gammel optimist?

– Orkla, ja, altså fotballaget jeg trener, var veldig nær ved å gå opp i 2. divisjon i fjor, så vi blir nok nødt til å trene enda mer denne sesongen.

Skal du noen gang pensjonere deg, eller lar du naturen ordne opp?

– Det blir nok det siste, ja.

Artikkelen var publisert i bladet Pensjonisten nummer 1, 2016.

0 resultater